Nyliberalismen og The Beatles har kanskje mer til felles enn mange tror |
GJESTEKOMMENTAR: Beatles surfet mesterlig på bølgene i det revolusjonære sekstitallet, med store ringvirkninger. Men en ny tidsånd har forlengst tatt over.
I disse dager slippes The Beatles Anthology, en påkostet og omfangsrik TV-dokumentar om det mest innflytelsesrike bandet gjennom tidene. Beatles ledet an i en ny måte å være på og var en finstemt radar og et munnstykke for hva som rørte seg i det kollektive på sekstitallet. Dette revolusjonære tiåret som sprengte grenser både utover i verdensrommet og innover i psyken, så vel som i samfunnsordenen.
De som var til stede, sier det nesten var som en nesten fysisk tilstedeværelse av en ny tidsånd, noe som ville seg, et kulturelt vulkanutbrudd som ikke lot seg stoppe. Beatles og «rocken» — begrepet lyder nesten nostalgisk i dag — var selve navet i juggernauten som ubønnhørlig rullet framover. Et helt nødvendig opprør mot det den franske filosofen Michel Foucault kalte disiplinærsamfunnet, et konformt samfunn med mange stengsler og klare føringer for hva som var «normalt», mulig og tillatt.
Helt fra begynnelsen var det noe destruktivt over det, det handlet om å brenne sitt lys i begge ender. «Hope I die before I get old», sang The Who i generasjonshymnen «My Generation», og påfallende mange gjorde det også.........