Er pårørande ein gjeng kravstore og late sytarar, med altfor høge krav til eldreomsorga? |
Få landsbyen inn på sjukeheimen!
KOMMENTAR: Er norske pårørande ein gjeng kravstore og late sytarar, med altfor høge krav til eldreomsorga?
Heidi Hjorteland WigestrandJournalist
Svaret er truleg både ja og nei. Du har oppofrande pårørande, og pårørande som ikkje legg to pinnar i kryss, og så alle dei einslege barnlause, utan opplagde pårørande ein kan spørja om hjelp. Og juridisk sett har pårørande inga plikt til å delta, det heile er basert på godvilje og kjærleik.
Pårørande kan uansett alt no starta med å seinka forventningane. I framtida skal du ikkje spørja kva sjukeheimen kan gjera for dine gamle, men kva du kan gjera for sjukeheimen.
For det blir ikkje betre enn det er no, det blir litt mindre godt, men truleg likevel mykje betre enn det var for 200 år sidan. Det krevst ein landsby for å oppdra eit barn, seiest det. Kanskje det også vil krevja ein landsby for å driva ein sjukeheim?
Å ha hatt ein velferdsstat som kunne demt opp for all einsemd, ville ikkje vore godt for det medmenneskelege i oss.
Folk på sjukeheim er ofte veldig sjuke. På institusjon er dei ute av syne og ute av sinn, og for utanforståande er det lett å tru at velferdsstaten er som ei stor dyne som dekker alle behov. Men døgnet har veldig mange timar. Livet kjem med lause endar som nokon må knytta.
Finst det pårørande om kan tenkja seg å droppa sommarens utanlandstur og heller kosa for dei gamle på sjukeheimen? Forventningar og krav, gjerne litt mellom linjene, går ikkje alltid i hop mellom hjelpeapparat og pårørande. Sjølv om det er ei kjensgjerning at svært mange pårørande gjer ein formidabel innsats, så er behovet alltid større.
Me må........