Lite visste jeg at det skulle bli den aller siste kaffestunden |
Min mamma vokste opp på 30-og 40-tallet på en øy utenfor Trondheimsfjorden som i nyere tid har blitt kjent for laks.
Mamma ble aldri kjent, selv om hun fint kunne ha blitt det.
– Du skulle ha jobbet sammen med Per Spook du mamma, sa jeg mang en gang.
For mamma var syerske i sinn og skinn. Allerede som ungdom sydde hun kjoler til seg selv, sin mor og sine fire søstre. Jeg vil tro det vanket noen klesplagg til yngstemann også. Den eneste gutten i flokken. De ble farløse i en tid hvor tuberkulosen herjet. Mamma mottok syoppdrag fra andre øyboere, noe som nok var en kjærkommen ekstrainntekt for familien.
Det lå i kortene at min barndom også skulle bugne av hjemmesydde klær. Ikke noe jeg alltid satte pris på den gang, men en ting må jeg skamfullt innrømme: jeg nøt de misunnelige blikkene fra mine venninner når vi lekte med barbiedukkene våre.
For min barbie hadde hjemmesydde dongeribukser med hvite, tynne striper i sidene og hjemmestrikket rullelue.
– Pirkarbeid ja, mumlet mamma med synåler i munnviken.
Tålmodigheten hennes var grenseløs.
Mamma sydde seg gjennom et helt liv, med flid og lidenskap. Alt fra de vakreste brudekjoler og kåper til de mest detaljrike dukkeklær. Hun fikk også i noen år et yrkesliv på en konfeksjonsfabrikk i Trondheim, langt fra glamouren hos Per Spook i hans motehus i Paris.
På Byåsen gikk jungeltelegrafen og slik var det alltid reparasjonsoppdrag som mamma fikk håndtere.
Tikkingen fra symaskina og et og annet «søren og» når nåler brakk, er lyden av min barndom.
Men en dag parkerte mamma symaskina. Hun var da i slutten av 80-årene. Hun fikk kreft, gikk gjennom behandling og levde godt etter dette.
Likevel, sykdommen kom tilbake på et tidspunkt, og i mai 2018 ble hun innlagt på kreftavdelingen med en gjenstridig luftveisinfeksjon.
– Nei, nå må jeg komme meg hjem snart slik at jeg kan få hengt opp de nye gardinene.
Vi hadde kaffestund inne på rommet hennes. Hun var positiv som alltid, og hadde over seg noe uvanlig utålmodig til henne å være. Hun ivret etter å bli frisk.
Mamma, sittende i en godstol, iført en pen topp og grønn turban. Bena hvilende på en skammel, dekket av et lyseblått sykehuspledd.
– Kan du ikke ta med en liten blomst når du kommer, hadde hun sagt på telefonen.
– Det er så snaut her.
Nå sto det to små planter i fargerike potter på nattbordet.
En helt vanlig stund, på en helt vanlig avdeling, i en vanlig kvinnes liv.
Så banket det på døren.
Inn kom Anne-Berit, en sprudlende og snakkesalig, godt voksen sykepleier. Hun satte seg ned sammen oss.
Samtalen kom raskt i gang og tonen var lett og munter. Etter hvert dreide praten inn på klær.
– Er du sydame, utbrøt Anne-Berit entusiastisk.
– Jeg har sydd så mye opp gjennom årene fortsatte hun.
Stemmen hennes glødet. Og med ett var jeg vitne til en forrykende samtale om mønster, kvalitet på stoff, symaskinmodeller, miniskjørt og mote.
Jeg svelget. Rørt over å se lyset i mammas øyne.
Lite visste jeg at dette skulle bli den aller siste kaffestunden vi noensinne skulle ha sammen.
To dager senere ble situasjon hennes forverret og hun ble fraktet til hovedintensiven. Fortsatt våken, men besværet. Vi fikk de neste dagene holdt hender, vekslet ord om at vi var glade i hverandre, strøket kinn og klemt. Hun gled langsomt og kontrollert lengre og lenger inn i en søvntilstand.
En fredag i juni det året sovnet hun stille inn.
Det gikk ikke lang tid før jeg kjente på en dyp trang til å få pratet noen ord med Anne-Berit igjen.
Jeg fikk treffe en rørt sykepleier som ikke hadde sett for seg den dype takknemligheten fra en pårørende, en datter. En takknemlighet for at hun hadde skapt magi.
Gjennom ord og energi hadde hun tryllet om noe ordinært til noe ekstraordinært.
En sykepleier som så mer enn en syk pasient.
Hun speilet et medmenneskes lidenskap gjennom et liv i hennes aller siste kaffestund med sin datter.
Den ene planten lever fortsatt.
Den bærer minnene fra en samtale mellom to syersker.
Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!