For fem år siden ble Tayebe satt på et fly og tvangsutsendt fra Norge

Natt til 15. juni 2019 brøt det norske politiet seg inn i huset vårt, satte oss i håndjern, tvang oss på et privatfly og prøvde å ta oss med til Afghanistan.

Ett år tidligere hadde norske myndigheter gitt meg og familien min et endelig avslag om opphold i Norge. Vi ble fløyet til Istanbul, der vi skulle mellomlande før vi etter planen skulle videre med rutefly til Afghanistan, et land jeg aldri hadde vært i. En mørk fremtid ventet oss. Jeg savnet allerede Norge og friheten jeg hadde som kvinne der. Jeg var redd og skrek gjennom hele reisen, overbevist om at et helvetes liv ventet meg som kvinne i Afghanistan. Jeg savnet skolen og klassekameratene mine, og jeg følte at alle mine drømmer og planer i Norge ble tatt fra meg.

Etter tre dager i uvisshet i Istanbul, bestemte norske myndigheter likevel at vi skulle sendes tilbake til Norge. Årsaken var at afghanske myndigheter ikke ville ta imot meg og mine to brødre. Jeg og brødrene mine satt på hotellrommet da politisjefen kom inn med en stor Ipad i hånda. Jeg skalv av stress, og vi var livredde. – Jeg har noe å vise dere, sa han. Han snudde skjermen mot oss. Det sto «Abbasi- søsknene returneres til Norge». Jeg besvimte av sjokk, og da jeg kom til meg selv igjen, var alt som i en tåke. Det var vanskelig å forstå alt som skjedde. Noen dager senere var vi alle hjemme i Trondheim igjen, men opplevelsen i Istanbul har satt dype spor i oss alle.

Det er bare fem år siden jeg sto overfor en fremtid preget av frykt og usikkerhet da jeg risikerte å bli sendt til Afghanistan. Nå er jeg nylig uteksaminert som bioingeniør og jobber ved St. Olavs avdeling for patologi.

Den 15. august 2021 endret alt seg for kvinner og jenter i Afghanistan. Først kom begrensningene på jenters utdanning og kvinners rett til å arbeide. Deretter ble strenge kleskoder innført, sammen med restriksjoner på kvinners bevegelsesfrihet og tilgang til offentlig liv. Disse restriksjonene har ikke bare frarøvet kvinner og jenter deres grunnleggende rettigheter, men også deres drømmer og håp for fremtiden. Jeg kunne vært en av disse kvinnene som blir utsatt for undertrykkelse og urettferdighet. Som norsk-afghansk kvinne som har opplevd usikkerhet og frykt på nært hold, kjenner jeg på en dyp sorg og medfølelse for jenter og kvinner i Afghanistan. Til tross for alle motgangene nekter........

© Adresseavisen

visit website