Jeg reagerer kraftig på måten politiet uttaler seg om ranene og volden på Buran.

To alvorlige hendelser beskrives i artikkelen: maskerte menn, brutal vold i det offentlige rom, et offer som blir slått til blods, et annet som roper etter hjelp mens ingen tør å gripe inn. Dette er ikke småting. Dette er grov vold og grov utrygghet.

Likevel velger politiet å berolige med at dette som regel ikke rammer «blindt», og at det ofte dreier seg om unge, ruspåvirkede menn eller personer «i et miljø». Videre får vi høre at «for den jevne innbygger er det ikke farlig».

Det er nettopp denne måten å snakke på jeg mener er dypt problematisk.

For hva ligger egentlig i uttrykket «den jevne innbygger»? Hvem er det som havner utenfor den kategorien? Hvem er det politiet indirekte sier at dette først og fremst gjelder?

Når unge menn omtales som personer «i et miljø», skjer det noe alvorlig: Offeret blir ikke lenger først og fremst et menneske som er utsatt for vold. Offeret blir en type. En kategori. En som på en eller annen måte plasseres på siden av fellesskapet.

Det er feil. Og det er farlig.

For virkeligheten er ikke så ryddig som slike uttalelser får det til å høres ut. Mange av dem dette gjelder, er fortsatt så unge at de går på skole. De er ikke tydelig adskilt fra «vanlige folk». De går i klasser med dem. De kjenner dem fra barndommen. De har dem på Snap, på telefonen, på vennelista. De bor i samme bydeler, går på de samme skolene og beveger seg i de samme gatene.

I Norge er ungdomsmiljøer tett sammenvevd. Vennskap følger ikke politiets kategorier. En ungdom kan være helt vanlig skoleelev, men kjenne noen som har havnet på skråplanet. Det betyr ikke at han eller hun er en del av et kriminelt miljø. Likevel er det nettopp slik mennesker risikerer å bli lest og stemplet når politiet snakker som om volden tilhører en egen sosial sone utenfor «den jevne innbygger».

Det er også en annen ting politiet overser: Når ofre og vitner ikke vil forklare seg, trenger ikke det skyldes «intern justis» eller lojalitet til et kriminelt miljø. Ofte handler det om noe langt enklere og langt mer menneskelig: frykt.

Frykt for å bli oppsøkt igjen. Frykt for hevn. Frykt for å få større problemer dersom man snakker. Frykt for å stå alene etterpå.

Det er ikke et tegn på at offeret hører hjemme i et kriminelt miljø. Det kan tvert imot være et tegn på at offeret vet at han ikke gjør det, og derfor vet hvor sårbar han faktisk er.

Å savne noe som ikke er trygt

Jeg svelget. Rørt over å se lyset i mammas øyne

Det er her jeg mener politiets uttalelser blir ekstra uansvarlige. For i stedet for å slå fast, klart og uten forbehold, at ingen skal bli ranet eller banket opp uansett hvem de er, hva slags liv de lever, eller hvem de kjenner, så innfører de et skille mellom folk som skal føle seg trygge, og folk som nærmest må forstås som en del av problemet.

Slik skal ikke politiet snakke.

En rusavhengig er også et menneske. En ungdom i feil vennekrets er også et menneske. En gutt som kjenner noen med dårlig rykte, er også et menneske. En person i en sårbar livssituasjon har akkurat det samme kravet på vern mot vold som alle andre.

Det finnes ingen samfunnskontrakt som sier at enkelte mennesker må tåle mer ran, mer vold eller mindre sympati fordi de oppholder seg nær et belastet miljø.

Hvis vi mener alvor med forebygging, må vi slutte å late som problemet bare finnes i en liten gruppe «på siden av samfunnet». Miljøene er ikke adskilt fra resten av ungdomslivet. De glir inn i hverandre. Nettopp derfor er dette et samfunnsproblem, ikke et nisjeproblem.

Derfor burde debatten også handle om noe mer enn politi og straff. Hva tilbyr vi egentlig ungdom mellom 16 og 25 år som ikke finner seg til rette i den vanlige idrettsløypa? Hva finnes for dem som trenger spenning, tilhørighet, mestring, sterke opplevelser og tydelige voksne? Hvor er tilbudene som faktisk treffer dem som ikke passer inn i de glatte, organiserte standardoppleggene?

Vi trenger flere arenaer før problemene eskalerer. Mer aktivisering. Mer mestring. Mer fellesskap. Flere voksne som tåler å stå i ungdom som er urolige, sinte, rastløse og på vei i feil retning.

Men aller først trenger vi et helt grunnleggende prinsipp tilbake i debatten: Ingen skal bli ranet. Ingen skal bli slått ned. Ingen skal få volden sin forklart bort som noe som bare skjer «i et miljø». Og ingen skal oppleve at politiet, direkte eller indirekte, normaliserer at noen mennesker er mer utsatte og derfor mindre viktige å forsvare.

Det er mennesker, dette også.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen