Klassen vendte seg mot meg |
Klassen vendte seg mot meg. For én dag var jeg en folkefiende.
En kollega ser tankefullt opp fra strikketøyet. Hun er et syn: sjokkrosa leppestift, gul og svart sebrakjole og platinablond parykk (med ettervekst), mot den lyseblå barnecardiganen hun har holdt på med de siste månedene.
«Når er det egentlig sosialt akseptabelt å strikke?»
Dette er et spørsmål jeg er vant til å ikke stille, for jeg strikker i de fleste situasjoner.
«Bryllup og begravelser?»
«Ja,» sier jeg. «Du kan strikke i bilen fra kirka til minnesamværet.»
Jeg har alltid strikketøyet med meg. Det er en form for beredskap mot kjedsomhet, og det har det vært helt siden barndommen. Dette begynte på barneskolen, hvor jeg lagde tepper, luer og votter i de noe langtekkelige samlingsstundene.
En dag i sjetteklasse rakk en av guttene i klassen opp hånda og spurte:
«Kan æ spill gameboy samlingsstunda?»
Læreren heva et øyenbryn.
«Ragnhild får jo strikk»
Alle øynene gikk mot meg, trolig midt i en vrangbord.
Læreren lo – gameboy og strikking? – det kan da ikke sammenlignes.
Dette syntes klassen var urettferdig. De andre vendte seg mot meg, og for én dag var jeg en folkefiende. Jeg begynte å lure: hva er egentlig forskjellen på skjerm og........