Vi har kommet inn i august. Eremittkrepsene vandrer gjennom byen.

I allværsjakker, trillende over våt asfalt – én og én. De bærer med seg alt de trenger: sekker, kofferter og sportsutstyr. De har øyne på stilk og lange følehorn. Klar for overtagelse 1. august.

Nå flytter de hit. Studentene, altså.

Eremittkrepser er forunderlige skapninger. Bakkroppen er bløt, og dermed veldig sårbar. Det har eremittkrepsene løst med å bosette seg i tomme sneglehus. De spaserer rundt på havbunnen med disse husene sine, og er vel sånn sett et av de få dyrene som «eier» noe?

Etter hvert som eremittkrepsen vokser, må den finne et nytt, større sneglehus. Krepsen inspiserer det nøye.

Jeg tror oppstarten i studentlivet er litt sånn. Studentene har vokst ut av barnerommene sine, og er på utkikk etter nye, større sneglehus.

I denne overgangen er vi sårbare. Og ferske studenter (alle mennesker, egentlig) har, i likhet med eremittkrepsene, en bløt bakkropp. Vi trenger et midlertidig skall: en toga.

Men hva er det nye sneglehuset? Kollektivet.

Og å flytte inn i kollektiv, er et krasjskurs i å ta hensyn til egne og andres bløte deler. For her er det ikke nok å holde styr på sitt eget lille sneglehus, man skal leve tett på hverandre i et felles kråkeslott – samtidig som alle utforsker voksenlivet. Det er stadige kollisjoner mellom egne, andres og felles behov. Man får oppleve andres ryddemani, døgnrytmer og samliv på nært hold.

Noen kommer inn i et kollektiv med ei komplett bruksanvisning om seg selv: «dette er meg, dette trenger jeg». Andre........

© Adresseavisen