Fra Benjamin til Tamima: Hvor mange navn tåler Norge?

Norge er verdensmester i minnemarkeringer. Vi tenner lys. Vi legger ned blomster. Vi sier «aldri mer». Vi deler et bilde på Instagram, gjerne med et norsk flagg og et sitat som ikke utfordrer noen ved middagsbordet. Så går vi videre.

Men Benjamin Hermansen gikk ikke videre. Han ble drept på Holmlia 26. januar 2001. Benjamin var 15 år gammel. Han var norsk. Han var ungdom, venn, sønn, elev og en gutt med hele livet foran seg. Han ble drept av nynazister fordi han hadde mørk hud.

Det burde ha vært et vendepunkt.

Likevel kom 22. juli. Da ble 77 mennesker drept av høyreekstrem terror. Det var ikke en abstrakt tragedie. Det var ikke bare et mørkt kapittel, en rosemarkering eller en setning i en skolebok. Det var Bano Rashid, 18 år. Det var Ismail Haji Ahmed, 19 år. Det var Tore Eikeland. Det var Synne. Det var 77 mennesker med familier, venner, drømmer, politiske meninger, humor og planer for helgen.

De ble drept i et terrorangrep drevet av ekstrem høyreekstrem ideologi. De var ikke symboler. De var norske ungdommer.

Norske navn har aldri bare hatt én lyd, én hudfarge eller én historie. De ble ikke drept fordi de hadde gjort noe galt. De ble drept fordi en terrorist hadde bygget sitt verdensbilde på hat, rasisme, konspirasjoner og en idé om at Norge måtte «reddes» fra mennesker som ikke passet inn i hans fantasi.

Det burde ha vært et vendepunkt.

Likevel kom Bærum. 10. august 2019 ble Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept i sitt eget hjem av sin adoptivbror, før han gikk videre for å angripe Al-Noor-moskeen. Johanne var 17 år gammel. Hun ble drept fordi hun var kinesiskfødt. Angrepet mot moskeen var ment å ramme muslimer.

Det burde ha vært et........

© Adresseavisen