Mange ble truffet. Blant dem var min niese |
Min niese på 24 år gikk ut for å demonstrere.
Hun gikk sammen med venner i hjembyen vår, en liten by med rundt 40 000 innbyggere. Omtrent fem hundre mennesker hadde samlet seg den kvelden. De demonstrerte mot arbeidsledighet og for mer frihet.
Det begynte fredelig.
Gatelyktene lyste, folk ropte slagord og snakket sammen. Mange kjente hverandre.
Så, etter omtrent en time, ble alle gatelysene slått av.
Mørket kom brått. Først ble det stille. Så begynte folk å bli redde. Noen løp. Andre ble stående.
Da kom opprørspolitiet.
Uten advarsel åpnet de ild.
De brukte ikke bare hagl, men også skarpe våpen. Skuddene kom plutselig og uten forvarsel. Folk løp i panikk. Mange ble truffet. Blant dem var min niese. Hun fikk flere hagl i kroppen. Tre traff ansiktet hennes – to i pannen og ett i kinnet.
To mennesker ble drept den kvelden. Flere andre ble alvorlig skadet.
Min niese og vennene hennes flyktet.
De turte ikke dra til sykehuset. I Iran vet mange hva som skjer etter demonstrasjoner: sikkerhetspolitiet oppsøker sykehusene for å finne skadde demonstranter og arrestere dem.
I stedet fikk hun behandling hjemme av en slektning som er lege.
Hun var heldig. Hun mistet ikke synet.
Mange andre har ikke vært like heldige. Under demonstrasjoner har sikkerhetsstyrker flere ganger skutt demonstranter i ansiktet med hagl. Resultatet er at unge mennesker har blitt blinde.
Flere ble arrestert. Blant dem var min nevø.
Han er 31 år gammel, gift og far til en gutt på sju. Nå sitter han i fengsel og venter på dom. Myndighetene hevder at han var «leder» for demonstrasjonen. Beviset skal være at han sendte noen meldinger til venner og spurte om de skulle gå dit sammen.
Dette er tredje gang han blir arrestert.
Familien lever nå i konstant frykt. Dødsstraff er ikke uvanlig i slike saker. Samtidig sitter titusener av mennesker i iranske fengsler etter demonstrasjoner og venter på dom.
Det som skjedde i vår lille by, skjedde over hele Iran.
Protestene kulminerte 8. og 9. januar 2026. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner ble titusener av mennesker drept i løpet av disse to dagene, hundretusener skadet og titusener arrestert i det som beskrives som en av de blodigste nedslagene på demonstrasjoner i Irans moderne historie.
Denne historien reiser et vanskelig spørsmål:
Hva gjør verden når en stat vender sin makt mot sin egen befolkning?
I internasjonal politikk finnes to grunnleggende prinsipper.
Det ene er folkeretten – regler som styrer forholdet mellom stater. Et sentralt prinsipp er staters suverenitet: at andre land ikke skal gripe inn i et lands indre anliggender.
Det andre er menneskerettighetene – ideen om at hvert menneske har grunnleggende rettigheter: retten til liv, ytringsfrihet, rettssikkerhet og beskyttelse mot tortur.
Begge prinsippene er viktige.
Men hva skjer når de kolliderer?
Hva gjør vi når respekt for folkeretten i praksis betyr at et regime kan skyte på sin egen befolkning, fengsle tusenvis av mennesker og dømme demonstranter til døden – uten at omverdenen griper inn?
Ayatollaen drept: – Beste nyheten i mitt liv!
Mange i Norge reagerer sterkt på militære angrep mot Iran og viser nettopp til folkeretten. Argumentet er at slike angrep bryter prinsippet om staters suverenitet. Det er et forståelig standpunkt.
Men for mange iranere ser virkeligheten annerledes ut.
De lever under et regime som i flere tiår har arrestert, torturert og drept egne borgere. Når noen håper på press utenfra, handler det ikke nødvendigvis om naiv tro på stormakter. De vet at stormakter først og fremst handler ut fra egne interesser.
Iran er også en del av et større geopolitisk maktspill. Landet ligger i en strategisk region mellom Midtøsten, Sentral-Asia og viktige energikorridorer. Samtidig har Kina styrket samarbeidet med Iran gjennom investeringer, energiavtaler og infrastrukturprosjekter. For USA handler derfor Iran ikke bare om menneskerettigheter, men også om geostrategi og rivaliseringen med Kina.
Likevel tenker mange enkelt: Hvis regimet er vår fiende, og noen utfordrer dette regimet, blir de – i hvert fall midlertidig – vår allierte.
Dette er ikke et teoretisk spørsmål for min familie.
Flere ting er sant samtidig i Iran
Min niese har fortsatt hagl i kroppen. Min nevø sitter i fengsel og venter på dom. Hans lille sønn spør hvor faren er.
Jeg vet at internasjonal politikk er komplisert. Militære intervensjoner kan skape nye tragedier.
Men passivitet har også en pris.
Når verdenssamfunnet ikke reagerer, sender det et signal til autoritære regimer om at vold mot egen befolkning ikke får reelle konsekvenser.
Derfor må vi stille et vanskelig spørsmål:
Når folkeretten kolliderer med menneskerettighetene – hva skal veie tyngst?
Skal verdenssamfunnet først og fremst beskytte staters grenser – selv når det betyr å la et regime fortsette å undertrykke, fengsle og drepe sin egen befolkning?
Eller skal vi ta utgangspunkt i menneskers grunnleggende rettigheter – retten til liv, frihet og verdighet?
For oss som har familie i iranske fengsler er dette ikke en abstrakt debatt.
Det er et spørsmål om hvem som får leve.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!