Reagerer: – Én nattevakt til å ta seg av alle disse menneskene |
I skrivende stund er det natt til 12. april, og jeg sitter ved sykesengen til min døende mor. Det er en selvfølge for meg å sitte ved hennes side nå. Det som ikke burde være en selvfølge, er den elendige bemanningen på sykehjemmene.
Mamma flyttet inn på Persaunet helse- og velferdssenter rett etter påske i fjor. Først i august, da «demensfluenser» Marianne Mørck Danielsens mor lå for døden på samme sykehjem, ble jeg klar over den kritiske nattbemanningen. Jeg trodde nesten ikke det kunne være sant: Én nattevakt per etasje. I hver etasje er det 24 sterkt pleietrengende beboere. Én nattevakt som skal ta seg av alle disse menneskene.
Jeg svelget. Rørt over å se lyset i mammas øyne
Mamma har de siste månedene mistet språket helt, og har ikke lenger mulighet til å uttrykke seg. De siste dagene har tilstanden hennes forverret seg betydelig. Jeg vet at dersom jeg ikke hadde sittet her nå, ville nattevakten kommet oftere innom på tilsyn i løpet av natten. Hun har allerede vært innom.
Men de 45 minuttene fra mamma ble lagt i sengen og til nattevakten kom innom, var preget av surkling, tung pust og et blikk fullt av redsel. Jeg holdt henne i hånden, strøk henne på kinnet og hvisket at jeg er her, at hun ikke er alene.
Så her sitter jeg og stiller meg spørsmålet: Hva om jeg ikke hadde vært her? Hvor redd hadde hun vært da? Jeg vet svaret.
Hva med alle de som ikke har noen som kan sitte ved deres side? De er faktisk alene. Det er en uverdig avslutning på livet. Er det virkelig slik vi skal behandle våre mest sårbare – i et av verdens rikeste land?
Fikk rydde-beskjed mens moren lå død i senga
For noen uker siden leste jeg at Trondheim kommune gikk med 519 millioner kroner i overskudd i fjor. Hvordan kan en kommune gå med et slikt overskudd samtidig som eldre dør alene og redde?
Hvorfor skal kommunen spare penger, blant annet gjennom kutt i eldreomsorgen, mens ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten løper beina av seg for å gi pleietrengende en verdig avslutning på livet? Hvorfor skal eldre mennesker dø redde og alene fordi kommunen skal gå i overskudd?
Finansbyråd Lars Magnussen (H) har uttalt at dette er «et svært gledelig resultat» som gir rom for investeringer i fremtiden. Men hva med her og nå? Hva med alle menneskene som lider under konsekvensene av for lav bemanning – nå?
Dette er ikke kritikk av de ansatte ved Persaunet helse- og velferdssenter. Tvert imot. De er varme, dyktige mennesker som gjør alt de kan med de ressursene de har. Vi opplever også sykehjemslegen som svært god, og vi føler oss godt ivaretatt.
Men det er dypt frustrerende og vondt å se at rammene de jobber innenfor ikke strekker til. At økonomi igjen og igjen ser ut til å veie tyngre enn menneskeverd.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!