Jeg kalte dem aldri rasister |
Jarle Aabø og Øyvind K. Thorsheim mener jeg nærmest stempler dem som rasister i min kronikk «Leverpostei, sjokolade og spørsmålet om hvem som får tilhøre» i Adresseavisen 24. mars. De truer med PFU-klage og krever beklagelse.
Jeg kaller dem aldri rasister. Det jeg gjør, er å analysere to offentlige debatter som eksempler på hvordan tilhørighet forhandles i det norske offentlige rommet. Deres Facebook-innlegg er én av flere stemmer jeg refererer til. Jeg gjengir hva de skrev. Det er standard kronikkpraksis.
Men la oss se på det de selv hevder. I tilsvaret skriver de at debatten «handler om timing, kommunikasjon og merkevare. Ikke om mennesker, religion eller tilhørighet.» I det opprinnelige innlegget, lest av 70 000 mennesker, bruker de imidlertid formuleringer som «massiv propaganda for den muslimske tradisjonen ramadan», «muslim-propaganda», at Freia «hyller Allah, Muhammed og Koranen», og at man «skal være rimelig troende for å tro på den slags» om ramadans åndelige innhold. De omtaler arabisk som «muslimspråket».
Dersom dette kun er merkevarekritikk, er det en merkevarekritikk med et bemerkelsesverdig rikt religiøst vokabular. Sosialantropologen Sindre Bangstad har vist at ekskluderende retorikk i vestlige samfunn har skiftet fra biologi og hudfarge til kultur og religion – det han kaller kulturell rasisme. Kjennetegnet er at en religiøs praksis fremstilles som iboende uforenlig med det nasjonale fellesskapet. Bangstad skiller samtidig tydelig mellom slike mekanismer og legitim religionskritikk. Å identifisere islamofobe trekk i en tekst er ikke det samme som å diagnostisere enkeltpersoner som rasister. Det er denne distinksjonen kronikken min bygger på.
Aabø og Thorsheim hevder at min tekst «resulterer i at ytringsfriheten innskrenkes». Men ytringsfriheten beskytter retten til å ytre seg – den beskytter ikke mot at andre analyserer det man har ytret. Slik fungerer offentlig debatt.
Det som bekymrer meg mest, er ikke denne ordvekslingen. Det er at ordene Aabø og Thorsheim faktisk brukte – «muslim-propaganda», «hyller Allah», «muslimspråket» – gjør mer enn å kritisere en kampanje. De tegner et bilde av en religiøs minoritets praksis som noe som ikke hører hjemme i «et lite stykke Norge». Det er denne mekanismen kronikken min belyser – ikke for å stemple noen, men fordi den fortjener å bli sett og forstått.