Mens jeg skriver dette, sirkler jagerflyene over hodet mitt

Psykologspesialist og feltarbeider for Leger Uten Grenser

«Vi overlevde!» utbrøt mine kolleger. Nå er tiden kommet for å finne tilbake til et slags liv.

Lettelsen over å fortsatt være i live etter 15 måneder med intens bombing, selv i områder de var blitt bedt om å flykte til, var tydelig.

Det var som om de endelig kunne trekke pusten. I over ett år har de hver natt lagt hodet på den slitne madrassen i et flimsete telt og bedt en bønn om at de skal våkne igjen neste morgen. Hver dag de gikk ut av teltet for å dra på jobb eller hente vann til barna, måtte de være forberedt på at de ikke fikk sett barna igjen dersom en bombe falt på det som var deres nye hjem mens de var ute.

Alt har handlet om å holde seg og familien i live. Man har levd fra minutt til minutt. Men hva nå, når bomberegnet i alle fall har tatt en pause? Nå handler ikke lenger kampen bare om å overleve, men å klare å finne tilbake til et slags liv.

Omfanget av ødeleggelsene, særlig sør og nord i Gaza er så store at selv når man ser det på nært hold er det vanskelig å fatte. Det er ikke ett menneske på denne stripen land som ikke er berørt av den kontinuerlige bombingen dag og natt.

Ifølge FN er 92 prosent av alle bolighus fullstendig eller delvis ødelagt, og i mesteparten av landet er det ikke vann eller avløpsledninger igjen. Skoler har vært ute av drift lenge med kulehull i veggene og bombekrater i skolegården. Hele familier er blitt utslettet da generasjonsboligen var midt i jagerflyets bombesikte. Mange ligger fortsatt under ruinhaugene. Over 17 000 barn står igjen foreldreløse.

Å komme tilbake til sitt gamle liv er umulig, men lengselen etter noe som kan ligne normalitet og trygghet er stor. Siden det ble laget en passasje i den militariserte sonen tvers over Gaza for en drøy uke siden, har over en halv million mennesker pakket sammen presenningene som har vært hjemmet deres under krigen, rullet sammen madrassene og stappet det........

© Adresseavisen

visit website