Dagen da pappa døde |
Da jeg var fem år, skjedde det noe som jeg aldri kunne ha forestilt meg. Pappaen min døde. En vanlig alder å miste en av foreldrene sine er kanskje når en er rundt 50 år. Jeg var fem år. Jeg hadde aldri tenkt at dette kunne skje med oss.
Jeg tenkte at jeg hadde hele livet foran meg med han. Han hadde fortjent å få leve videre til han ble gammel. Men livet er urettferdig. Ting skjer selv om det ikke er riktig. Denne hendelsen har endret meg for livet og har påvirket hvordan jeg ser på verden i dag.
Det var sommeren 2017 da vi skulle på badetur. Jeg og pappa skulle svømme ut til en brygge som var rundt 50 meter fra stranden. Vi var på vei ut til bryggen da vi stoppet for å leke litt. Han dukket under vann for å ha meg på skuldrene. Han var under vann, og han kom plutselig opp så vidt og sa til meg: «Nå må du svømme selv».
Ingen skjønte at noe veldig galt hadde skjedd. Jeg hadde nettopp lært meg å svømme og har veldig dårlig syn, så jeg begynte å bli stresset. Etter hvert begynte jeg å svømme mot land med mine duggete svømmebriller, som jeg nesten ikke så gjennom.
Jeg kan fortsatt huske frykten som jeg kjente på. Da jeg begynte å nærme meg land, kom det en mann og hjalp meg i land. Da jeg kom opp, var alt kaos. Jeg skjønte ingenting. Plutselig dukker det opp masse brannbiler, sykebiler og politibiler.
Alt var kaos, og jeg var så liten at jeg tror ikke helt jeg skjønte hva som faktisk skjedde. Pappa ble fraktet i helikopter og til sykehus. Senere dro jeg til en venninne. I dag hadde jeg aldri gjort det. Jeg tror ikke jeg innså hvor alvorlig dette faktisk var. Jeg er litt sur på meg selv i dag for at jeg var glad, mens han lå på sykehuset og kjempet for livet.
Neste dag husker jeg at mamma kom inn på rommet og fortalte at pappa var død. Lillesøsteren min var ett år, og jeg var fem år. Vi skjønte ikke at dagen i forveien var siste gang vi så han for resten av livet. Noen dager senere dro vi for å se han en siste gang før han ble begravd.
Pappa hadde blitt obdusert siden de ikke visste grunnen til at han døde. På obduksjonsbordet lå han helt hvit og iskald. Stemningen var helt død. Jeg syntes det var rart og prøvde å få opp stemningen med å synge «Bæ, bæ, lille lam». Det hadde jeg absolutt ikke gjort i dag.
Jeg, lillesøsteren min og mamma har vært flinke til å snakke om det som har skjedd.
Jeg, lillesøsteren min og mamma har vært flinke til å snakke om det som har skjedd.
Under begravelsen var alle veldig triste. Jeg hadde med meg mine nærmeste venner på den tiden. I starten var venner og familie veldig støttende og hjalp til. Men etter hvert dro de, én etter én, og vi hørte ikke lenger mye fra dem. Det ble veldig tomt i huset og i livet generelt. Det manglet liksom noe.
Jeg, lillesøsteren min og mamma har vært flinke til å snakke om det som har skjedd og har blitt fulgt opp av fine folk i kriseteam, BUP, St. Olav og fastlegen min. Min første lærer var også flink til å snakke med meg når jeg hadde det vanskelig.
Noe jeg synes er interessant etter å ha opplevd det jeg har, er at folk trekker seg unna istedenfor å hjelpe når ting blir vanskelig. Jeg tror det er fordi det ikke er så vanlig at slike ting skjer, at folk blir så usikre på hva de skal gjøre at de tenker at det enkleste er å trekke seg unna.
Nå i dag, ni år senere, tenker jeg fortsatt på han. Og jeg savner han enormt mye. Han var en super person som ikke fortjente å dø i så ung alder. Og så har jeg lært meg mer å sette pris på det jeg har i livet og ikke gi opp når ting blir vanskelig.
Det er alltid godt å få sagt det høyt, det som er vanskelige tanker og følelser, for da letter det i hodet og kropp. Pappa hadde villet at jeg skal ha det bra og gjøre det jeg liker. Pappa hadde et motto som jeg tar med meg: «Dette er det du har å rutte med, da må du gjøre det beste ut av det».
Selv om det er vanskelig noen ganger, skal jeg prøve å etterleve dette.
Å savne noen som er farlig