Erlend Loe: – Invitasjonene sluttet å komme |
Mens jeg skriver dette, ryddes (antar jeg) Budapests gater etter den voldsomme feiringen av Viktor Orbáns valgnederlag søndag kveld og natt til mandag. Hele den liberale verden trekker et lettelsens sukk. Det kan godt være at heller ikke Péter Magyar viser seg å være en progressiv koseklump, men han har gått til valg på å nærme seg EU igjen, og ikke minst på å slutte å demonisere Ukraina og la det være utvetydig at Russland er den angripende og aggressive parten i denne stormannsgale konflikten. Når en statsminister bruker sin posisjon på å tilrane seg voldsomme verdier mens landet ellers vansmekter, går etter hvert alarmen. Og i Ungarn var det heldigvis ikke for sent med en solid kursendring.
Søndag sendte jeg e-post til min ungarske oversetter og spurte hvordan han trodde valget ville gå. Han svarte: «Orbán skal forsvinne!». Og noen timer senere: «Det er skikkelig avgjort (smilefjes). Nesten 70 prosent gikk mot Orbán.» Oversetteren min er lege og kirurg og har i mange år vært bosatt utenlands. Han har ikke sagt rett ut at det har med Orbáns regime å gjøre, men jeg har hele tiden tenkt at det er en medvirkende, kanskje til og med en avgjørende, faktor.
Noe av det første som skjer når makten strammer taket, er nemlig at folk slutter å si ting rett ut. De som har mulighet til det, drar vekk. De fleste orker ikke å kaste bort livene sine på å kjempe mot et dumt politisk regime. Jeg hadde garantert gjort det samme hvis landet mitt tok en slik retning, og jeg hadde kunnet. I det store og hele fortsetter folk med livene sine som best de kan. I de mest ekstreme tilfellene, slutter folk å snakke sammen om alt som ikke er banalt og hverdagslig. I Orlando Figes bok «Hviskerne» (på norsk i 2009) beskrives hvordan Stalins jernhånd skapte en taus, sovjetisk befolkning. Barn ble oppfordret til å tyste på sine foreldre hvis de hørte regimeskeptiske kommentarer hjemme. Det samme kjenner vi fra Maos Kina.
Så ekstremt har det naturligvis ikke vært i Ungarn, men samfunnet har strammet seg grundig til, og som forfatter med mange bøker utgitt på ungarsk, merket jeg dette i årene etter at Orban kom til makten.
I en periode var jeg i Budapest hver gang en ny bok kom ut, som var omtrent annethvert år, og noen ganger oftere. Dette skjedde både før og etter at Orbán ble statsminister. Jeg ble innkvartert på Hotel Gellért på Pest-siden, få meter fra Donau. Hotellets gjester har adgang til den svært fornemme badeanstalten med samme navn som hotellet, hvor bassengene er som saler, dekorert med det flotteste art nouveau hadde å by på under det ungarsk-østerrikske dobbeltmonarkiet som kollapset etter første verdenskrig.
I disse omgivelsene av fordums storhet (hotellet, ikke bassengene) ble jeg i flere år intervjuet av ungarsk presse. Det kom unge og eldre journalister. Noen frilansere og andre fra etablerte, store aviser. Det kom journalister fra statlig radio og fra mer nærradiopregede kanaler. Det var lett å skjønne at det fantes et levende litteraturmiljø, folk var interesserte, godt beleste og orienterte, de spurte om politikk, litteratur og samfunn. Flere av journalistene kjente jeg igjen fra gang til gang.
Plutselig, det kan ha vært et par år etter at Orbán kom til makten, merket jeg at journalistene var mer tilbakeholdne. De spurte ikke lenger om politikk, og de antydet med fårete uttrykk at de måtte være forsiktige. Jeg skjønte først lenge etterpå at de rett og slett var redde for å miste jobbene sine – noe mange av dem senere helt sikkert gjorde. Kort etter det igjen, sluttet invitasjonene å komme. Jeg har ikke snakket med mitt ungarske forlag om dette, men presset ble antakelig for stort. Det samme har jeg sett i Russland som jeg besøkte flere ganger før det plutselig ble stopp. Kontakt med utlandet er suspekt. Det gjelder å holde sin sti ren. Man gjør det man kan for å overleve.
Orbán rakk å herje grundig med rettsstat, minoritetsvern, organisasjonsfrihet og maktfordeling. Åpenbar manipulering og løgn har vært vanlig.
Mye av dette kan rettes opp igjen, og prosessen er allerede i gang. Nikkedukkene vil forhåpentligvis forsvinne og et liberalt demokrati kan komme tilbake. Det som nå skjer i Ungarn er fortrøstningsfullt i en tid hvor flere statsledere med svekkede sjelsevner sitter med makten og stadig foretar disposisjoner som vekselvis skremmer oss og får oss til å måpe av vantro.
Jeg skal på litteraturfestival i Budapest i mai, og gleder meg stort.
Les flere tekster av Erlend Loe her!