En evig kamp om å være «inne» |
Eller hva skal man kalle det? Barna våre danner russegrupper så fort de begynner på videregående, eller før. Det er en evig kamp om å være «inne». Er man ekskludert, er det nærmest sosialt selvmord. Hvem er man uten russegruppe? Og hva om man faller ut med den/de som trekker i trådene i gruppa?
Er det egentlig for alle og enhver å stå i noe sånt, eller er det foreldre som lar barn oppføre seg helt grusomt uten å ta tak?
Ikke vet jeg. Men én ting vet jeg: Det er at når foreldre slutter å møte hverandres blikk på butikken, så har vi et massivt problem.
Jeg ønsker å skrive om hvordan det egentlig foregår i russegruppene på videregående skole i Trondheim og omegn. Dette skjer overalt.
Sykkel til jobb, «my ass» …
Hva får ungdom til å tro at det er greit å kaste ut, fryse ut og stenge ute medelever? Hvem bestemmer egentlig her? Og hvor er foreldrene?
Vi har vært i kontakt med foreldre, skole og mange andre instanser, men har nå sett hvor maktesløse vi er. Fordi barna bestemmer. Og ja, de er snart 18. Men de er barn. Disse skal bli ansvarlige arbeidstakere, foreldre og samfunnsborgere. Men vi aksepterer et totalt anarki og at de med god samvittighet kan behandle sine medmennesker dårlig.
Jeg bare spør: Hvor er dere, foreldre? Og hva gjør vi med det? Hvilke samtaler tar vi egentlig hjemme om hvordan en russegruppe skal fungere? Og hva som er greit og ikke? Noe skurrer for meg.
Og jeg tror skurringen er foreldre som har berøringsangst så lenge deres barn er «inne i varmen».
NB! Innleggsforfatteren ønsker å være anonym, men Adresseavisen kjenner innsenderens identitet.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!