Jeg var på villspor i fjellet, syk og utslitt |
Året er 2001 og det er igjen tid for rypejakt. Faren min har fått påvist kreft i tillegg til at han i mange år har hatt trøbbel med hjertet. Dette er kanskje hans siste Roltdalentur og denne opplevelsen vil jeg gjerne dele med ham.
Tanken var å gå innover sammen, men jeg sliter med å få tak i barnevakt. Han går alene og jeg må bli hjemme.
Neste dag åpner det seg likevel en mulighet. En venninne kommer til unnsetning og jeg kan dra, selv om det egentlig er altfor sent på dagen til å legge ut på turen på ca. 1,5 mil.
Jeg ringer pappa, men får ikke svar, det er ingen dekning der inne. Jeg forstiller meg gleden hans når jeg dukker opp på setervollen.
Tåken ligger tykk og septemberdagen er kald og våt. Ved hjelp av kart og kompass går det greit å gå over fjellet, når jeg kommer ned i dalen blir det verre. Jeg kjenner meg sikker på hvor jeg skal gå og legger bort kart og kompass. Det skulle vise seg å ikke være så lurt.
Når det mørkner, er jeg helt på villspor. Jeg innbiller meg at jeg er i nærheten og tråler terrenget opp og ned for å få øye på setra. Det blir stupmørkt og jeg kan ikke fortsette.
Sludd og regn har trengt gjennom regntøyet og jeg er gjennomvåt og veldig kald. Jeg forsøker å lage et bål, men lighteren går i stykker. Om jeg legger meg ned, er jeg redd for å fryse i hjel. Hele natten står jeg lent opp mot ei bjørk. Hver gang jeg begynner å hakke tenner, kickbokser jeg og danser for å holde varmen.
Ved første tegn til dagslys begynner jeg å røre på meg. Forsøker igjen så systematisk som mulig å gjennomsøke terrenget for å finne setra. I løpet av natten har jeg fått feber og er gjennomkald helt inn til margen.
Jeg har gått fram og tilbake så langt og så mange høydemeter, at kreftene er borte fra kroppen. Jeg stopper opp og tenker meg om, fortsetter jeg sånn, kan jeg risikere å bli liggende her. Jeg vil forsøke å finne en seter jeg passerte dagen i forveien.
Når jeg kommer dit, er det ikke tegn til folk og døra er låst. Jeg må få varmen i meg og ser på muligheten å komme meg inn uten å forårsake for mye skade. Jeg finner et lite vindu, høyt oppe på veggen, kun festet fra utsiden med bøyde spiker. Jeg bender opp spikerne, løfter ut vinduet og kryper inn.
Jeg kjenner meg som Gullhår i eventyret om de tre bjørnene, prøvende, her i et hus som andre eier. Jeg skifter til noen tørre klær jeg finner og får fyr i ovnen. Jeg sovner på sofaen i febervillelse der vedovnen etter hvert sørger for varme i rommet. I sekken min er det musefest på restene av matpakken.
Jeg kjenner meg som Gullhår i eventyret om de tre bjørnene.
Jeg kjenner meg som Gullhår i eventyret om de tre bjørnene.
Neste dag er både formen og været noe bedre. Jeg hopper ut av vinduet, tisser og henter drikkevann i bekken. Jeg er fortsatt for syk til å orientere meg mot setra eller forsøke å finne veien tilbake til bilen.
Jeg går ut ifra at ingen vet at jeg har kavet rundt i to døgn, de hjemme tror jeg er sammen med pappa og han tror jeg fortsatt er hjemme. Føler jeg trenger hjelp, men har ingen energi til å gå noe sted.
Jeg tar med hagla ut, fyrer av tre raske skudd, venter litt og gjør det samme igjen. Dette bruker jeg kanskje 12–15 patroner på. Om det er jegere i området, går jeg ut ifra at de vil oppsøke stedet denne uvanlige lyden kommer fra.
Om ettermiddagen ser jeg et Sea King-helikopter som passerer over tretoppene. Jeg tror først de er ute på et annet oppdrag, men på en innskytelse hopper jeg ut og de kommer i retur. Jeg veiver med jakken og helikopteret lander. Ut kommer en mann i grønn overall, legger en hånd forsiktig på skulderen min og spør hva jeg heter.
Det viste seg at faren min hadde gått opp på en høyde med mobildekning. Da han ringte hjem fikk han vite at jeg startet turen for to dager siden. Alarmen gikk og han oppsøkte et jaktlag på en annen seter, der det var mulig å kommunisere med redningstjenesten.
Inne i helikopteret er det ytterligere fem menn og alle er smilende og glade, dette var et oppdrag som endte godt. Jeg blir spurt om hvor de skal fly meg, hjem eller til faren min, jeg sier jeg vil til pappa.
Vi lander der han og de andre rypejegerne befinner seg. Motoren blir slått av og hele helikopterbesetningen blir med på setertrammen og drikker kaffe. Jeg får forært forsvarets kart og blir forklart hva som gikk galt.
For meg oppleves situasjonen litt flau, men mest av alt kjenner jeg på lettelse og glede. Det ser jeg også i alle ansiktene rundt meg.
Etter kaffen er det tid for skvadron 330 å vende tilbake til Ørlandet.
Det har begynt å skumre og vi tar farvel og går til Bårdsgardsvollen, som var det opprinnelige målet for turen.
Etter en god middag, i en varm seterbu skrur vi på den lille reiseradioen.
Nyheter, men frem for alt værmeldingen er viktig å få med seg. Ingen av oss snakker, vi blir bare sittende og se på hverandre, stemmen fra radioen sier at to fly har kjørt inn i Twin Towers i New York.
Les flere bidrag i Adresseavisens skrivekonkurranse her!