Dette var det første de la merke til da de flyttet til Trondheim |
«Flest mulig, lengst mulig», kan være en av de smarteste prestasjonsideene innen idrett.
Før vi fikk barn, dro vi til Norge på bryllupsreise. Det var tidlig på sommeren og vår første ordentlige ferie etter den lange tunnelen medisinsk utdanning kjennes som. Vi bestemte oss for å dra fra hytte til hytte i fjellet. Den første dagen var været brutalt. Snø på bakken, underkjølt regn, ustanselig vind, dårlig sikt. I løpet av få timer var vi nær ved å snu.
En familie med små barn gikk muntert gjennom den samme stormen som oss. Barna stoppet for å spise snacks, foreldrene så helt rolige ut og hele gruppen fortsatte å bevege seg som om dette var den mest naturlige ting i verden. Det øyeblikket tok vi med oss. I løpet av de neste dagene tilpasset vi oss været. Vi fant oss til rette i friluftslivet og oppdaget en slags motstandskraft som kom av tryggheten av å vite at andre (små norske barn) taklet terrenget og været. Enda viktigere, en gnist ble tent. Vi begynte å forestille oss hvordan det ville være å oppdra en familie på et sted der eventyr, tøffhet og samhørighet virket å være vevd inn i hverdagen.
Tretten år og fire barn senere gjorde vi drømmen til virkelighet. Vi flyttet til Trondheim for ett år. Hovedgrunnen var å gi barna våre opplevelsen av å bo i et annet land.
Vi kom også delvis på grunn av sport. Vi var nysgjerrige på et land som produserer ekstraordinære idrettsutøvere uten å ta fra dem barndommen på veien. Vi var nysgjerrige på et sted der sport føltes som et språk. Der bevegelse virket som noe man satte pris på som noe........