INNI MITT HODE

Men dei gongane eg har skreve så endar eg upp med eit språk som berre imiterar noko, som ikkje blir det eg hadde tenkt, tankane mine maktar ikkje tenkje språket og orda sanne, grammatikken kan eg ikkje og eg må gjetta, eg må …, så blir det bare tull og parodisk, men jeg skulle ønske jeg hadde stemningen i meg, stemningen språket gir. Jeg liker jo å lese Fosse, eller Olav H. Hauge, Grytten og Tiller, Olaug Nilssen eller Vesaasingene.

Som 14 åring skreiv også jeg «spynorsk mordbok» på nynorskordboka, men i dag ønsker jeg bare gratulere nynorsken med nobelprisen, for en revansje!

Jeg tror det bare er farfaren min som kan ha snakka nynorsklignende i barndommen, du veit det er der i barndommen alt finnes, der alt begynner, der uskylden overlever helt til syndfloden kommer, som Stein Mehren skriver, når syndefallet, om du vil, eller skammen, griper fatt i tida di, er det over, slik Jon Fosse på et vis poengterte i sitt nobelforedrag, angsten kom og lagde et rom inni han, der språket hans og skrivinga kom ut fra. Å være kunstner er å pleie lidelsene livet har sådd inni deg et sted.

Bestefaren min, han var født i år 1900 på Skafså, innerst i Telemark, og vokste opp både der og på Ulefoss, og blei voksen på Notodden der arbeid fantes, der kjærligheten fantes og et sted og bo, og et sted han kunne få tre barn, der skulle han bli utgammel og sliten. Han fikk slag tidlig, og tenna datt ut, og gammel var han bestandig, men noen ganger kunne han si noe, noe jeg sjelden forstod. Men et og annet «ikkje» var inni der, og jeg merket at det var lyder i språket hans ingen av de andre notoddingene hadde, og jeg tenker nå at han hadde fortellinger inne i seg verd å lytte til.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha hørt historien om reisa fra Skafså, ned Telemarkvassdraget, ned til Holla ved Ulefoss, der faren blei steinhogger. Og hvordan var det egentlig som ung mann, å dra opp til den nye byen øverst oppe i enden av Heddalsvannet, jeg ville likt å høre historien på hans eget språk med de lydene han hadde i seg fra barndommen langt der innerst. Kanskje ville jeg ikke forstå alt, men kanskje fant jeg et sted innenfor alt i meg der klangen fra disse orda kunne synge. Som det gjør noen ganger når jeg leser Jon Fosse.

Gledeleg jol!

Men dei gongane eg har skreve så endar eg upp med eit språk som berre imiterar noko, som ikkje blir det eg hadde tenkt, tankane mine maktar ikkje tenkje språket og orda sanne, grammatikken kan eg ikkje og eg må gjetta, eg må …, så blir det bare tull og parodisk, men jeg skulle ønske jeg hadde stemningen i meg, stemningen språket gir. Jeg liker jo å lese Fosse, eller Olav H. Hauge, Grytten og Tiller, Olaug Nilssen eller Vesaasingene.

Som 14 åring skreiv også jeg «spynorsk mordbok» på nynorskordboka, men i dag ønsker jeg bare gratulere nynorsken med nobelprisen, for en revansje!

Jeg tror det bare er farfaren min som kan ha snakka nynorsklignende i barndommen, du veit det er der i barndommen alt finnes, der alt begynner, der uskylden overlever helt til syndfloden kommer, som Stein Mehren skriver, når syndefallet, om du vil, eller skammen, griper fatt i tida di, er det over, slik Jon Fosse på et vis poengterte i sitt nobelforedrag, angsten kom og lagde et rom inni han, der språket hans og skrivinga kom ut fra. Å være kunstner er å pleie lidelsene livet har sådd inni deg et sted.

Bestefaren min, han var født i år 1900 på Skafså, innerst i Telemark, og vokste opp både der og på Ulefoss, og blei voksen på Notodden der arbeid fantes, der kjærligheten fantes og et sted og bo, og et sted han kunne få tre barn, der skulle han bli utgammel og sliten. Han fikk slag tidlig, og tenna datt ut, og gammel var han bestandig, men noen ganger kunne han si noe, noe jeg sjelden forstod. Men et og annet «ikkje» var inni der, og jeg merket at det var lyder i språket hans ingen av de andre notoddingene hadde, og jeg tenker nå at han hadde fortellinger inne i seg verd å lytte til.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha hørt historien om reisa fra Skafså, ned Telemarkvassdraget, ned til Holla ved Ulefoss, der faren blei steinhogger. Og hvordan var det egentlig som ung mann, å dra opp til den nye byen øverst oppe i enden av Heddalsvannet, jeg ville likt å høre historien på hans eget språk med de lydene han hadde i seg fra barndommen langt der innerst. Kanskje ville jeg ikke forstå alt, men kanskje fant jeg et sted innenfor alt i meg der klangen fra disse orda kunne synge. Som det gjør noen ganger når jeg leser Jon Fosse.

Gledeleg jol!

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Språket innerst - Tage Aske Holskil
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Språket innerst

14 0
15.12.2023

INNI MITT HODE

Men dei gongane eg har skreve så endar eg upp med eit språk som berre imiterar noko, som ikkje blir det eg hadde tenkt, tankane mine maktar ikkje tenkje språket og orda sanne, grammatikken kan eg ikkje og eg må gjetta, eg må …, så blir det bare tull og parodisk, men jeg skulle ønske jeg hadde stemningen i meg, stemningen språket gir. Jeg liker jo å lese Fosse, eller Olav H. Hauge, Grytten og Tiller, Olaug Nilssen eller Vesaasingene.

Som 14 åring skreiv også jeg «spynorsk mordbok» på nynorskordboka, men i dag ønsker jeg bare gratulere nynorsken med nobelprisen, for en revansje!

Jeg tror det bare er farfaren min som kan ha snakka nynorsklignende i barndommen, du veit det er der i barndommen alt finnes, der alt begynner, der uskylden overlever helt til syndfloden kommer, som Stein Mehren skriver, når syndefallet, om du vil, eller skammen, griper fatt i tida di, er det over, slik Jon Fosse på et vis poengterte i sitt nobelforedrag, angsten kom og lagde et rom inni han, der språket hans og skrivinga kom ut fra. Å være kunstner er å pleie lidelsene livet har sådd inni deg et sted.

Bestefaren min, han var........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play