INNI MITT HODE
Jeg tenker at naturen der ute ikke er helt virkelig lenger, selv ikke bortenfor pøbelgran og flatehogst. Jeg tenker at vi mennesker kanskje bare må klare oss på plast og syntetisk mat, la alt det der ute være i fred.
På nattehimmelen, ei rekke lys på veg mot horisonten, Starlink ligner et tog på vei mot avgrunnen. Vinteren i skauen lukter nesten ingenting, er det kaldt nok, står alt stille, alt gjemmer seg under snødekket, alt venter, livet venter. Jorden er kanskje ikke like frodig der under vintern, blomstene venter, sover, vil kanskje ikke våkne igjen.
Går jeg ut av døra her på Solvang, går over gravplassen, mot Sykehusbakken ligger det ei tjukk svidd lukt fra bussene og bilene over gravsteinene, buskene og den skitne snøen. Det stinker av svidde motordeler, det er rart de klarer seg, rart de ikke brenner opp, tenker jeg. Ikke rart det er vanskelig å finne pust noen ganger.
Nede i vannkanten lukter det hav, selv om isen legger seg, er det noe som minner om sjø og salt og tang igjen i lufta. Langs Kanalen står glass-og-betongmonstrene og passer på å holde naturen på avstand. Også er jeg der, kroppen min holder seg fast i ryggraden, som er brei og tung og kraftløs, som lytter til bølgene, ser steinene er kledd i klar blank is, og kronene som omkranser alt som stikker opp etter floa har reist. Det er stille under isen, noen småkryp venter nede i sanda, dypere ned, ute i havet lever mange på vent, på at fjæra skal våkne til liv, om det er noe liv igjen blant mikroplasten som snart befinner seg inne i alle havets organismer.
Og jeg står der stille og blikker utover. – Så står du her og har bare latt tida gå, sier jeg til meg selv. – Latt tida tikke og gå, gjennom hele det lange livet, helt til nå, helt til det nesten er over, uten å gjøre noe med alt du skulle gjøre noe med og den tikker fortsatt, og du later som ingenting, som om du ikke hører etter, eller hører til, som om du ikke hører til denne lyden som teller ned, teller seg tom. Som om det var ventinga på dette som var livet. Ventinga på det som går i stykker foran øynene dine, alt dette som du engang elsket mer enn noe annet!
Alle sammen nå: En himmel uten stjerner, plasthav så langt du ser. En jord der blomster dør, kan du frykte mer …
Jeg tenker at naturen der ute ikke er helt virkelig lenger, selv ikke bortenfor pøbelgran og flatehogst. Jeg tenker at vi mennesker kanskje bare må klare oss på plast og syntetisk mat, la alt det der ute være i fred.
På nattehimmelen, ei rekke lys på veg mot horisonten, Starlink ligner et tog på vei mot avgrunnen. Vinteren i skauen lukter nesten ingenting, er det kaldt nok, står alt stille, alt gjemmer seg under snødekket, alt venter, livet venter. Jorden er kanskje ikke like frodig der under vintern, blomstene venter, sover, vil kanskje ikke våkne igjen.
Går jeg ut av døra her på Solvang, går over gravplassen, mot Sykehusbakken ligger det ei tjukk svidd lukt fra bussene og bilene over gravsteinene, buskene og den skitne snøen. Det stinker av svidde motordeler, det er rart de klarer seg, rart de ikke brenner opp, tenker jeg. Ikke rart det er vanskelig å finne pust noen ganger.
Nede i vannkanten lukter det hav, selv om isen legger seg, er det noe som minner om sjø og salt og tang igjen i lufta. Langs Kanalen står glass-og-betongmonstrene og passer på å holde naturen på avstand. Også er jeg der, kroppen min holder seg fast i ryggraden, som er brei og tung og kraftløs, som lytter til bølgene, ser steinene er kledd i klar blank is, og kronene som omkranser alt som stikker opp etter floa har reist. Det er stille under isen, noen småkryp venter nede i sanda, dypere ned, ute i havet lever mange på vent, på at fjæra skal våkne til liv, om det er noe liv igjen blant mikroplasten som snart befinner seg inne i alle havets organismer.
Og jeg står der stille og blikker utover. – Så står du her og har bare latt tida gå, sier jeg til meg selv. – Latt tida tikke og gå, gjennom hele det lange livet, helt til nå, helt til det nesten er over, uten å gjøre noe med alt du skulle gjøre noe med og den tikker fortsatt, og du later som ingenting, som om du ikke hører etter, eller hører til, som om du ikke hører til denne lyden som teller ned, teller seg tom. Som om det var ventinga på dette som var livet. Ventinga på det som går i stykker foran øynene dine, alt dette som du engang elsket mer enn noe annet!
Alle sammen nå: En himmel uten stjerner, plasthav så langt du ser. En jord der blomster dør, kan du frykte mer …
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
