INNI MITT HODE
Jeg går i skauen om våren og finner de samme tingene som alle andre vårer jeg har vært gjennom, blåveisene, fuglene, sildringa i bekker, knopper og farger og lyder jeg har savna. Våren er beviset på at jeg berga meg gjennom vinter'n. Og fortsatt føles det sånn, uansett hvor behagelig det moderne livet er, selv i de hardeste vintre. Vi har jo alt vi trenger, varme klær, varme hus, mat i overflod osv., osv.. Likevel, altså, så kjenner jeg en lettelse de første ordentlige vårdagene og enorm skuffelse de dagene som kommer med vinter i april. Kjente jeg blei skikkelig nedtrykt de to dagene det snødde som verst. Det var som å skru på en bryter, ene timen vårlig og lett, den neste: vinterdepresjon.
Men nå er vinter'n over, nå kan jeg forsøke å skru på livet igjen. Gå ut i skauen, gjemme meg der i stedet for inne i min egen hule. I dag gikk jeg i Essoskogen, ja mest pga. overfloden av blåveis. For nå er det virkelig blåveisfest uti der. Jeg gikk innom «Den rare bjørka», som har fått en rydda plass i Essoskogen, har du sett den, forstår du hvorfor, med sine mange lange stammer som spriker opp mot himmelen etter at en guttunge beskar den en gang på 40-tallet. Den har altså blitt slik fordi den fikk seg en trøkk i barndommen, og denne gangen var det noe ekstra fint ved den der den breia seg ut, helt uten blader, men likevel så frisk.
Det er noe vakkert med de rare, krokete trær, den hvite blåveisen eller den blå hvitveisen. Eller ekornet med ett øre som henger, eller kanskje oss som går rare gjennom i skauene. I skauen er vi på en måte ingen, på stiene er vi skau så godt som trær og busker og elg og nøtteskrike. Vi er kanskje som svarttrosten, vakker og vemodig, gjemt, som en del av skaubunnen og ja kanskje alt. Og da er det ingen andre enn vi som tenker noe om oss sjøl. Vi går bare der med den vemodige sangen vår og nynner oss et friminutt. Ja, jeg sier vi, for jeg har et bilde inni meg av at det går mange mennesker aleine gjennom skauene på hver sine stier, med et slags samme mål, gå seg litt fri fra noe.
For når det bare er meg, så vandrer jeg der med mitt innerste meg utenpå. Det er ingen som ser på meg, tenker noe om meg, ingen peker på meg i skogen, ikke ekorna, ikke spurvene og finkene, ikke maurene, ikke biene og humlene. Skauen er liksom god, selv om den kan smekke til deg med ei grein eller to.
Gå ut likevel, til stiene der ute og vær snille med dere sjøl. Møt våren med sang heller enn med ord i hue som ofte gjør mer vondt enn godt.
Jeg går i skauen om våren og finner de samme tingene som alle andre vårer jeg har vært gjennom, blåveisene, fuglene, sildringa i bekker, knopper og farger og lyder jeg har savna. Våren er beviset på at jeg berga meg gjennom vinter'n. Og fortsatt føles det sånn, uansett hvor behagelig det moderne livet er, selv i de hardeste vintre. Vi har jo alt vi trenger, varme klær, varme hus, mat i overflod osv., osv.. Likevel, altså, så kjenner jeg en lettelse de første ordentlige vårdagene og enorm skuffelse de dagene som kommer med vinter i april. Kjente jeg blei skikkelig nedtrykt de to dagene det snødde som verst. Det var som å skru på en bryter, ene timen vårlig og lett, den neste: vinterdepresjon.
Men nå er vinter'n over, nå kan jeg forsøke å skru på livet igjen. Gå ut i skauen, gjemme meg der i stedet for inne i min egen hule. I dag gikk jeg i Essoskogen, ja mest pga. overfloden av blåveis. For nå er det virkelig blåveisfest uti der. Jeg gikk innom «Den rare bjørka», som har fått en rydda plass i Essoskogen, har du sett den, forstår du hvorfor, med sine mange lange stammer som spriker opp mot himmelen etter at en guttunge beskar den en gang på 40-tallet. Den har altså blitt slik fordi den fikk seg en trøkk i barndommen, og denne gangen var det noe ekstra fint ved den der den breia seg ut, helt uten blader, men likevel så frisk.
Det er noe vakkert med de rare, krokete trær, den hvite blåveisen eller den blå hvitveisen. Eller ekornet med ett øre som henger, eller kanskje oss som går rare gjennom i skauene. I skauen er vi på en måte ingen, på stiene er vi skau så godt som trær og busker og elg og nøtteskrike. Vi er kanskje som svarttrosten, vakker og vemodig, gjemt, som en del av skaubunnen og ja kanskje alt. Og da er det ingen andre enn vi som tenker noe om oss sjøl. Vi går bare der med den vemodige sangen vår og nynner oss et friminutt. Ja, jeg sier vi, for jeg har et bilde inni meg av at det går mange mennesker aleine gjennom skauene på hver sine stier, med et slags samme mål, gå seg litt fri fra noe.
For når det bare er meg, så vandrer jeg der med mitt innerste meg utenpå. Det er ingen som ser på meg, tenker noe om meg, ingen peker på meg i skogen, ikke ekorna, ikke spurvene og finkene, ikke maurene, ikke biene og humlene. Skauen er liksom god, selv om den kan smekke til deg med ei grein eller to.
Gå ut likevel, til stiene der ute og vær snille med dere sjøl. Møt våren med sang heller enn med ord i hue som ofte gjør mer vondt enn godt.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
