INNI MITT HODE
Den lille blå knoppen stikker opp mellom fallent løv, et lite lys i et brunt hav, et lite blålilla lys ved vinterens slutt, et bittelite håp i mørket, dette kalde mørket som denne vintern blei og nå går jeg ned på knærne og kjenner tælen i bakken gjennom plaststoffet i buksa, og jeg kjenner den nysmelta snøen på skogbunnen, gjøre meg kald, men glad, og selv om det knirker i knærne, varmer dette lille lyset, og selv om det er 1 plussgrad og et vinddrag inn fra fjorden som biter i ansikt og gir frosne fingre kjenner jeg varmen og vårens komme, og det lille enslige blå lyset fra blåveisens uåpnede ansikt, smiler til meg. Og atter en gang forundres jeg over at det går an å overleve en vinter og kjenne det som en velsignelse, som om jeg var nyfødt igjen på denne dagen. Denne onsdagen, bursdagen, som i alle år stort sett har vært en vinterdag.
Jeg tenker på Fatter, på bursdagen var han Pappa. Og skulle jeg snu meg mot det som har vært, å fikse alt, restaurere historien, ville jeg kanskje begynt med bursdagene, da han var tilstede, med godhet og blikket modig på relasjonen til egne barn.
Jeg kunne godt tenkt meg å gjøre jobben, med å restaurere alle disse fragmentene som ligger begravet på innsida av livet, som sikkert er husket om ikke feil, så ihvertfall unøyaktig. Jeg ville ha fortalt alt om min far på en varmere måte enn hva jeg har kunnet til nå. Jeg har vært altfor kald.
Og nå når våren har gitt meg den første blåveis, nesten som de som var så vanskelig å finne på Tjøme, kanskje bare mellom noen knauser inne i Eideneskauen, var det ikke der vi fant den en gang? Jeg husker det ikke, men jeg forteller det likevel. Fatter og jeg som fant blåveis sammen, i det myke kveldslyset mellom knauser i skauen, og Fatter som sa at de var fredet, vi måtte ikke plukke fredede blomster. Og vi lot dem stå der, de blå lysene, mellom brune blader, og vi gjemte det inne i oss og kanskje er det hemmeligheten vår, at en bursdag våren kom tidligere enn alle andre, da fant vi det som skulle holde oss sammen for alltid.
Der skulle jeg begynt historien, restaureringa av det skakke rare kunstverket som var oss to, far og sønn, blåveisjegerne.
Den lille blå knoppen stikker opp mellom fallent løv, et lite lys i et brunt hav, et lite blålilla lys ved vinterens slutt, et bittelite håp i mørket, dette kalde mørket som denne vintern blei og nå går jeg ned på knærne og kjenner tælen i bakken gjennom plaststoffet i buksa, og jeg kjenner den nysmelta snøen på skogbunnen, gjøre meg kald, men glad, og selv om det knirker i knærne, varmer dette lille lyset, og selv om det er 1 plussgrad og et vinddrag inn fra fjorden som biter i ansikt og gir frosne fingre kjenner jeg varmen og vårens komme, og det lille enslige blå lyset fra blåveisens uåpnede ansikt, smiler til meg. Og atter en gang forundres jeg over at det går an å overleve en vinter og kjenne det som en velsignelse, som om jeg var nyfødt igjen på denne dagen. Denne onsdagen, bursdagen, som i alle år stort sett har vært en vinterdag.
Jeg tenker på Fatter, på bursdagen var han Pappa. Og skulle jeg snu meg mot det som har vært, å fikse alt, restaurere historien, ville jeg kanskje begynt med bursdagene, da han var tilstede, med godhet og blikket modig på relasjonen til egne barn.
Jeg kunne godt tenkt meg å gjøre jobben, med å restaurere alle disse fragmentene som ligger begravet på innsida av livet, som sikkert er husket om ikke feil, så ihvertfall unøyaktig. Jeg ville ha fortalt alt om min far på en varmere måte enn hva jeg har kunnet til nå. Jeg har vært altfor kald.
Og nå når våren har gitt meg den første blåveis, nesten som de som var så vanskelig å finne på Tjøme, kanskje bare mellom noen knauser inne i Eideneskauen, var det ikke der vi fant den en gang? Jeg husker det ikke, men jeg forteller det likevel. Fatter og jeg som fant blåveis sammen, i det myke kveldslyset mellom knauser i skauen, og Fatter som sa at de var fredet, vi måtte ikke plukke fredede blomster. Og vi lot dem stå der, de blå lysene, mellom brune blader, og vi gjemte det inne i oss og kanskje er det hemmeligheten vår, at en bursdag våren kom tidligere enn alle andre, da fant vi det som skulle holde oss sammen for alltid.
Der skulle jeg begynt historien, restaureringa av det skakke rare kunstverket som var oss to, far og sønn, blåveisjegerne.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Blåveisjeger
40
0
08.03.2024
INNI MITT HODE
Den lille blå knoppen stikker opp mellom fallent løv, et lite lys i et brunt hav, et lite blålilla lys ved vinterens slutt, et bittelite håp i mørket, dette kalde mørket som denne vintern blei og nå går jeg ned på knærne og kjenner tælen i bakken gjennom plaststoffet i buksa, og jeg kjenner den nysmelta snøen på skogbunnen, gjøre meg kald, men glad, og selv om det knirker i knærne, varmer dette lille lyset, og selv om det er 1 plussgrad og et vinddrag inn fra fjorden som biter i ansikt og gir frosne fingre kjenner jeg varmen og vårens komme, og det lille enslige blå lyset fra blåveisens uåpnede ansikt, smiler til meg. Og atter en gang forundres jeg over at det går an å overleve en vinter og kjenne det som en velsignelse, som om jeg var nyfødt igjen på denne dagen. Denne onsdagen, bursdagen, som i alle år stort sett har vært en vinterdag.
Jeg tenker på Fatter, på bursdagen var han Pappa. Og skulle jeg snu meg mot det som har vært, å fikse alt, restaurere historien, ville jeg kanskje begynt med bursdagene, da han var tilstede, med godhet og blikket modig på relasjonen til........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Michael Kwet
