Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I våre dager ville vi nok ordlagt oss litt annerledes, men budskapet er det samme: Verdier skapes kun ved arbeid, spissformulert: I tidligere tider ved bruk av muskelressurser, i vårt moderne kompetansesamfunn ved bruk av hjerneressurser.
Jeg forbauses stadig over at følgende ikke løftes tydeligere frem i skoledebatten: Skolens samfunnsoppdrag og -ansvar er intet mindre enn å forvalte og foredle landets suverent viktigste ressurs: Det vi alle har mellom ørene. Så enkelt og så vanskelig er det. For evner, egenskaper og interesser ytrer seg i et uendelig antall kombinasjoner – det er det som gjør hver enkelt av oss unike.
Skal skolen møte hele mennesket og alle mennesker, må skolens samfunnsoppdrag derfor forstås som mer enn å forberede til deltakelse i yrkeslivet. Et slikt instrumentelt læringssyn utfordrer skolens «mykere» fag i kampen om plass på timeplanen. I disse fagene gis bl.a. innsikt og ferdigheter i mellommenneskelig kommunikasjon og i den historisk-kulturelle/demokratiske kontekst vi alle er en del av.
Les også
La læreren være lærer
Kunnskaper nedprioritert
I den utgåtte Læreplanen av 1997 ble det slått fast at vi faktisk må lære oss noe om det vi har felles, en «dannelse» alle må være fortrolige med «om samfunnet skal forbli demokratisk og samfunnsmedlemmene myndige.. Mangler referanserammene som kan gi flommen av inntrykk og delkunnskaper mening, blir det hele bare flimmer». Her blir altså skolens samfunnsoppdrag formulert som et krav om også å legge vekt på formidling av faktisk kunnskap i sitt arbeid.
Les også
Det er voksnes ansvar å være gode språkforbilder
I den nye læreplanen fra 2020, Fagfornyelsen, er det imidlertid ikke lenger spesifisert hva eleven skal vite, men bare hvilke generelle ferdigheter de skal ha. Systematisk innlæring av kunnskaper blir nedprioritert og til dels latterliggjort. Elevene skal i stedet «drøfte», «reflektere» og «tenke kritisk» rundt faget. Men det man utrolig nok overser, er at disse ferdighetene ikke kan trenes i isolasjon, men er avhengig av nettopp faktakunnskap. Man kan ikke drøfte det man vet lite om med noe særlig utbytte!
Les også
Vi trenger en kollektiv innsats for å oppdra barna
Urettferdig skole
«Drøfteskolen» er derfor en urettferdig skole fordi den forutsetter kunnskaper og innsikter langt fra alle har med seg når de kommer til skolen, og gjerne minst hos elever med foreldre med lite utdannelse. Altså en skole for økte sosiale forskjeller, og en driver for mistrivsel, nå basert på forskjell i «kulturell» kapital og den erfaring elevene har med seg fra deltakelse i diskusjoner og meningsutvekslinger hjemme, og i andre fora. De mange tilfeller av skolevegring vi nå hører om, har mange og sammensatte årsaker, «drøfteskolen» kan være en av de viktigste.
Disse læreplandefinerte problemer reiser i sin tur kritiske spørsmålet om hvor optimal dagens læreplan er i forhold til skolens forvalter- og foredlingsansvar for våre menneskelige ressurser.
Les også
Marthe er psykolog og møter mange unge som sliter. Nå har hun en beskjed til foreldrene
Et tilsvarende spørsmål må reises til den gjennomdigitaliserte norske skolen: Hvor optimal er den omfattende skjermbruken for det samlede læringsutbyttet? De siste Pisa-prøvene gir et klart negativt svar. Eller for å spørre slik: Kokes det for tiden for tynn suppe på den tilgjengelige hjernekraft i skolen? Sløses det med tid og ressurser?
Statsministeren synes å mene det når han i sin nyttårstale løfter frem skjermbruken i skolen som et alvorlig problem som det snarest må gjøres noe med. Lenge siden skolen fikk så profilert oppmerksomhet!
Les også
Tre nøtter til læreren
Selvransakelse og kursendring?
Den nye kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun, gir skolefolk og foreldre håp om at tiden har kommet for selvransakelse og en kursendring der digitale verktøy blir nedgradert til et av mange verktøy i læringsprosessen, og ikke et mål i seg selv. Norge ble det første landet i Europa med digital kompetanse som et læringsmål. Og hvordan skal vi svare når robotene nå banker på skoleporten?
Skolens samfunnsoppdrag innebærer at alle evneressurser i befolkningen skal være gjenstand for skolens oppmerksomhet. Dette er faktisk ikke en så moderne tanke som man kanskje forestiller seg.
Les også
Miljøterapeuter: Lærerens eller elevens hjelpende hånd?
Også på dette området var det pedagogisk optimistiske 1700-tallet en tid for nybrottstenkning. I forbindelse med planlagte reformer av skolevesenet i bergstadene Kongsberg og Røros i 1770-årene, ble det således hevdet av reformkommisjonsmedlemmet grev Christian Reventlow at intet menneske var så anstrengt av kroppsarbeid at det var uimottakelig for undervisning. Igjen, i våre dager ville vi nok ordlagt oss litt annerledes, men budskapet er det samme: Alle skal med!
I våre dager ville vi nok ordlagt oss litt annerledes, men budskapet er det samme: Verdier skapes kun ved arbeid, spissformulert: I tidligere tider ved bruk av muskelressurser, i vårt moderne kompetansesamfunn ved bruk av hjerneressurser.
Jeg forbauses stadig over at følgende ikke løftes tydeligere frem i skoledebatten: Skolens samfunnsoppdrag og -ansvar er intet mindre enn å forvalte og foredle landets suverent viktigste ressurs: Det vi alle har mellom ørene. Så enkelt og så vanskelig er det. For evner, egenskaper og interesser ytrer seg i et uendelig antall kombinasjoner – det er det som gjør hver enkelt av oss unike.
Skal skolen møte hele mennesket og alle mennesker, må skolens samfunnsoppdrag derfor forstås som mer enn å forberede til deltakelse i yrkeslivet. Et slikt instrumentelt læringssyn utfordrer skolens «mykere» fag i kampen om plass på timeplanen. I disse fagene gis bl.a. innsikt og ferdigheter i mellommenneskelig kommunikasjon og i den historisk-kulturelle/demokratiske kontekst vi alle er en del av.
I den utgåtte Læreplanen av 1997 ble det slått fast at vi faktisk må lære oss noe om det vi har felles, en «dannelse» alle må være fortrolige med «om samfunnet skal forbli demokratisk og samfunnsmedlemmene myndige.. Mangler referanserammene som kan gi flommen av inntrykk og delkunnskaper mening, blir det hele bare flimmer». Her blir altså skolens samfunnsoppdrag formulert som et krav om også å legge vekt på formidling av faktisk kunnskap i sitt arbeid.
I den nye læreplanen fra 2020, Fagfornyelsen, er det imidlertid ikke lenger spesifisert hva eleven skal vite, men bare hvilke generelle ferdigheter de skal ha. Systematisk innlæring av kunnskaper blir nedprioritert og til dels latterliggjort. Elevene skal i stedet «drøfte», «reflektere» og «tenke kritisk» rundt faget. Men det man utrolig nok overser, er at disse ferdighetene ikke kan trenes i isolasjon, men er avhengig av nettopp faktakunnskap. Man kan ikke drøfte det man vet lite om med noe særlig utbytte!
«Drøfteskolen» er derfor en urettferdig skole fordi den forutsetter kunnskaper og innsikter langt fra alle har med seg når de kommer til skolen, og gjerne minst hos elever med foreldre med lite utdannelse. Altså en skole for økte sosiale forskjeller, og en driver for mistrivsel, nå basert på forskjell i «kulturell» kapital og den erfaring elevene har med seg fra deltakelse i diskusjoner og meningsutvekslinger hjemme, og i andre fora. De mange tilfeller av skolevegring vi nå hører om, har mange og sammensatte årsaker, «drøfteskolen» kan være en av de viktigste.
Disse læreplandefinerte problemer reiser i sin tur kritiske spørsmålet om hvor optimal dagens læreplan er i forhold til skolens forvalter- og foredlingsansvar for våre menneskelige ressurser.
Et tilsvarende spørsmål må reises til den gjennomdigitaliserte norske skolen: Hvor optimal er den omfattende skjermbruken for det samlede læringsutbyttet? De siste Pisa-prøvene gir et klart negativt svar. Eller for å spørre slik: Kokes det for tiden for tynn suppe på den tilgjengelige hjernekraft i skolen? Sløses det med tid og ressurser?
Statsministeren synes å mene det når han i sin nyttårstale løfter frem skjermbruken i skolen som et alvorlig problem som det snarest må gjøres noe med. Lenge siden skolen fikk så profilert oppmerksomhet!
Den nye kunnskapsministeren, Kari Nessa Nordtun, gir skolefolk og foreldre håp om at tiden har kommet for selvransakelse og en kursendring der digitale verktøy blir nedgradert til et av mange verktøy i læringsprosessen, og ikke et mål i seg selv. Norge ble det første landet i Europa med digital kompetanse som et læringsmål. Og hvordan skal vi svare når robotene nå banker på skoleporten?
Skolens samfunnsoppdrag innebærer at alle evneressurser i befolkningen skal være gjenstand for skolens oppmerksomhet. Dette er faktisk ikke en så moderne tanke som man kanskje forestiller seg.
Også på dette området var det pedagogisk optimistiske 1700-tallet en tid for nybrottstenkning. I forbindelse med planlagte reformer av skolevesenet i bergstadene Kongsberg og Røros i 1770-årene, ble det således hevdet av reformkommisjonsmedlemmet grev Christian Reventlow at intet menneske var så anstrengt av kroppsarbeid at det var uimottakelig for undervisning. Igjen, i våre dager ville vi nok ordlagt oss litt annerledes, men budskapet er det samme: Alle skal med!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Erfan Fard
Michael Kwet
visit website
