Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
1998. Året da Gardermoen flyplass åpnet for aller første gang. Året da første episode av Hotel Cæsar ble vist på TV2. Året da skihopper Birger Ruud døde og artist Ella Marie Hætta Isaksen ble født.
1998 var også året da filmen «Sliding Doors» solgte billetter for nesten ni millioner kroner premierehelgen. Filmen gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Hvis du ikke har sett den, kan jeg kjapt fortelle deg at det handler om vakre Helen (Gwyneth Paltrow) som helt uventet blir sagt opp. På vei hjem fra jobb skjer det to ting. Hun både rekker og ikke rekker toget hjem. (Ja, sånt kan skje på film). I scenene der hun rekker toget, overrasker hun kjæresten hjemme – der han tilbringer dagen i sengen med en annen kvinne. I scenen der hun ikke rekker toget, kommer hun ikke hjem før kjærestens hemmelige sidesprang allerede har dratt derfra. Den ørlille forskjellen i tid – rekke eller ikke rekke akkurat dette toget – får uante konsekvenser for Helen. Og for kjæresten.
Jo da, dette er bare nok en romantisk komedie jeg så som 21-åring. Men filmen minner meg ofte om konsekvensene alle valgene vi tar. Og hvordan valg andre tar påvirker oss.
Jeg tenkte på det samme da jeg hørte på Lillebjørn Nilsen-visa «Så nære vi var» i dag.
«Mye vil vi gjøre – noe får vi gjort.
Det meste farer bare lett forbi.
Skriv det bak ditt øre før det glemmes bort.
I morgen kan du kanskje bare si:
Så nære vi var»
Les også
Falleferdig dødsbo solgt på et blunk: – Veldig bra
Noen av valgene vi gjør i løpet av livet er skikkelig gjennomtenkte. Resten er langt mindre veloverveid, og noe helt tilfeldig. «Mye vil vi gjøre, noe får vi gjort.» Og noen ganger er vi bare veldig nære å få gjort det. Da blir det ikke noe av. Men hva hadde skjedd dersom-atte?
Jeg har flyttet en del i livet mitt. Ved de første flyttingene hang jeg bare med på mine foreldres ønsker og planer. Etter hvert som jeg ble eldre, har jeg styrt det selv. Og stadig oftere tenker jeg «hva hvis …»
1996: Hva hadde skjedd om ikke min aller første søknad til høyere utdanning hadde blitt borte i posten? Da hadde jeg ikke kastet meg rundt og flyttet til Edinburgh, der jeg fikk bo med en lokal familie i et tre-etasjers steinhus fra 1800-tallet. Da hadde jeg kanskje flyttet ti Harstad eller Kristiansand og lært meg reiseliv eller engelsk. Og ikke blitt kjent med polske Irena, danske Helle og Fleur fra Nederland.
Les også
Kommunen varsler avslag på nytt grep på tungsolgt luksuseiendom
1997: Hva hadde skjedd om jeg hadde takket ja til å bli med på den samme familiens flyttelass til et minislott på den skotske landsbygda, og dermed aldri dukket opp på en 12 kvadratmeter stor studenthybel i Stavanger samme høsten? Fortsatt henger jeg med Hilde, Gunvor og Terese. Det var vi som ble igjen da alle andre hadde valgt sine studiegrupper. Det har gått fra pinlige «Ja, ja. Da var det oss, da» til at vi over 20 år senere deler livets dypeste hemmeligheter over noen flasker vin minst to ganger i året.
2000: Hva hadde skjedd hvis jeg etter studiene hadde takket ja til jobben på kulturkontoret i Bygland kommune? Hvem hadde jeg blitt kjent med, hvor hadde jeg bodd? Hvor lenge hadde jeg blitt? Hvor fort hadde jeg lært meg å saksbehandle på nynorsk? Hadde jeg gifta meg til Volvo stasjonsvogn, fått 2,4 barn med merkelig dialekt og blitt lykkelig i et saltvannsfritt liv?
Les også
Line (27) slo til da hun fikk superbud på leiligheten i Oslo. Nå flytter hun til Tønsberg: – Digg!
Like etter takker sju flinke folk nei til en jobb i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Da søkerlista var rydda, og kommunen skeptisk ringte meg, ble jeg veldig glad. Jeg kjøpte meg mobiltelefon og Toyota og flyttet så langt nord i landet jeg noensinne hadde vært. Jeg fikk bo i en rorbu i strandkanten mens jeg lærte meg alt mulig nytt om voksenlivet. Alene hjemme på ekte for aller første gang.
Siden det har jeg tatt valg hver eneste dag. Noen av dem i kategorien «Skal jeg spise sjokolade eller salat?» Andre mer tungtveiende som «Er det ikke på tide å bli skilt nå?».
Det er fint å tenke på alt vi kan ta ansvar for selv. Men også ganske moro å tenke på alt som kunne skjedd «hvis bare …»
1998. Året da Gardermoen flyplass åpnet for aller første gang. Året da første episode av Hotel Cæsar ble vist på TV2. Året da skihopper Birger Ruud døde og artist Ella Marie Hætta Isaksen ble født.
1998 var også året da filmen «Sliding Doors» solgte billetter for nesten ni millioner kroner premierehelgen. Filmen gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Hvis du ikke har sett den, kan jeg kjapt fortelle deg at det handler om vakre Helen (Gwyneth Paltrow) som helt uventet blir sagt opp. På vei hjem fra jobb skjer det to ting. Hun både rekker og ikke rekker toget hjem. (Ja, sånt kan skje på film). I scenene der hun rekker toget, overrasker hun kjæresten hjemme – der han tilbringer dagen i sengen med en annen kvinne. I scenen der hun ikke rekker toget, kommer hun ikke hjem før kjærestens hemmelige sidesprang allerede har dratt derfra. Den ørlille forskjellen i tid – rekke eller ikke rekke akkurat dette toget – får uante konsekvenser for Helen. Og for kjæresten.
Jo da, dette er bare nok en romantisk komedie jeg så som 21-åring. Men filmen minner meg ofte om konsekvensene alle valgene vi tar. Og hvordan valg andre tar påvirker oss.
Jeg tenkte på det samme da jeg hørte på Lillebjørn Nilsen-visa «Så nære vi var» i dag.
«Mye vil vi gjøre – noe får vi gjort.
Det meste farer bare lett forbi.
Skriv det bak ditt øre før det glemmes bort.
I morgen kan du kanskje bare si:
Så nære vi var»
Noen av valgene vi gjør i løpet av livet er skikkelig gjennomtenkte. Resten er langt mindre veloverveid, og noe helt tilfeldig. «Mye vil vi gjøre, noe får vi gjort.» Og noen ganger er vi bare veldig nære å få gjort det. Da blir det ikke noe av. Men hva hadde skjedd dersom-atte?
Jeg har flyttet en del i livet mitt. Ved de første flyttingene hang jeg bare med på mine foreldres ønsker og planer. Etter hvert som jeg ble eldre, har jeg styrt det selv. Og stadig oftere tenker jeg «hva hvis …»
1996: Hva hadde skjedd om ikke min aller første søknad til høyere utdanning hadde blitt borte i posten? Da hadde jeg ikke kastet meg rundt og flyttet til Edinburgh, der jeg fikk bo med en lokal familie i et tre-etasjers steinhus fra 1800-tallet. Da hadde jeg kanskje flyttet ti Harstad eller Kristiansand og lært meg reiseliv eller engelsk. Og ikke blitt kjent med polske Irena, danske Helle og Fleur fra Nederland.
1997: Hva hadde skjedd om jeg hadde takket ja til å bli med på den samme familiens flyttelass til et minislott på den skotske landsbygda, og dermed aldri dukket opp på en 12 kvadratmeter stor studenthybel i Stavanger samme høsten? Fortsatt henger jeg med Hilde, Gunvor og Terese. Det var vi som ble igjen da alle andre hadde valgt sine studiegrupper. Det har gått fra pinlige «Ja, ja. Da var det oss, da» til at vi over 20 år senere deler livets dypeste hemmeligheter over noen flasker vin minst to ganger i året.
2000: Hva hadde skjedd hvis jeg etter studiene hadde takket ja til jobben på kulturkontoret i Bygland kommune? Hvem hadde jeg blitt kjent med, hvor hadde jeg bodd? Hvor lenge hadde jeg blitt? Hvor fort hadde jeg lært meg å saksbehandle på nynorsk? Hadde jeg gifta meg til Volvo stasjonsvogn, fått 2,4 barn med merkelig dialekt og blitt lykkelig i et saltvannsfritt liv?
Like etter takker sju flinke folk nei til en jobb i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Da søkerlista var rydda, og kommunen skeptisk ringte meg, ble jeg veldig glad. Jeg kjøpte meg mobiltelefon og Toyota og flyttet så langt nord i landet jeg noensinne hadde vært. Jeg fikk bo i en rorbu i strandkanten mens jeg lærte meg alt mulig nytt om voksenlivet. Alene hjemme på ekte for aller første gang.
Siden det har jeg tatt valg hver eneste dag. Noen av dem i kategorien «Skal jeg spise sjokolade eller salat?» Andre mer tungtveiende som «Er det ikke på tide å bli skilt nå?».
Det er fint å tenke på alt vi kan ta ansvar for selv. Men også ganske moro å tenke på alt som kunne skjedd «hvis bare …»
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
visit website
