At de 80 vindturbinene som årlig produserer miljøvennlig og fornybar kraft tilsvarende 1 TWh ikke skal rives, men fortsette å produsere kraft minst frem til 2044, er en strek i regninga for alle dem som har rigga seg for nye ulovlige aksjoner. For SVs stortingsrepresentant Lars Haltbrekken og de øvrige på Stortinget som har hatt som yndlingsøvelse å etterlyse når regjeringa ville starte å rive turbiner. Og for alle andre som i over to år har jamra seg over et påstått pågående menneskerettsbrudd på Fosen.

Avtalen er ei oppreisning for olje- og energiminister Terje Aasland. Statsråden som har hatt ryggrad til å stå oppreist i stormen som er piska opp. Han har hatt is i magen og ikke latt seg friste til å velge minste motstands vei slik mange har krevd. Han har vist ei handlekraft som flere i regjeringa kan lære av.

Det var Høyesterett som rota det til da de avsa en dom hvor det ble lagt til grunn at vedtaka om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse for vindkraftanleggene på Fosen innebar et brudd på artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Høyesterett la til grunn at vindkraftanleggene på Roan og Storheia ville gi så store tap av vinterbeitearealer at reintall og slaktevekter ville bli betraktelig redusert og dermed krenke reindriftsutøvernes rett til kulturutøvelse etter artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter?

Etter en anleggsperiode på 3 år fra 2016 og påfølgende driftsperiode på over 4 år kan det konstateres at Høyesterett tok grundig feil. Verken reintall eller slaktevekter har blitt «betraktelig redusert». Det er ikke mulig å påvise at vindkraftanleggene har hatt negative konsekvenser av betydning for reindrifta på Fosen.Den bedriftsøkonomiske kompetansen hos dommerne i Høyesterett har aldri vært noe å skryte av. Det viste seg også i Fosen-dommen. Her evna ikke Høyesterett å se forskjell på næringsvirksomhet og hobbyvirksomhet. Reindrifta på Fosen har hatt og har en helt marginal kjøttproduksjon med årlige kjøttinntekter på noen få hundre tusen kroner. Virksomheten er ikke nærheten av å kunne generere et økonomisk overskudd gjennom denne produksjonen. Likevel klarte Høyesterett kunststykket å legge til grunn at det forelå et slikt potensial, men at det var vindkraftanleggene som var til hinder for at dette potensialet kunne bli realisert.

Gjennom den inngåtte avtalen vil sørsiidaen i reinbeitedistriktet få ei årlig erstatning fra Fosen Vind på 7 millioner kroner. Det er egentlig «Money for Nothing», for å låne Dire Straits sangtekst fra 1985. For det er ikke mulig å sannsynliggjøre at siidaen blir påført noe økonomisk tap i driftsperioden for de 80 vindturbinene.

Men gitt den situasjon som Høyesterett hadde skapt ved sin dom og de økonomiske konsekvensene ved ei riving av turbinene, er disse millionene til å leve med. I alle fall for de av oss som har skjønt at om vi skal ha det minste håp om å nærme oss klimamålene, trenger vi mer og ikke mindre av den fornybare krafta som produseres på Fosen