Min konklusjon er at det er blitt lagt alt for stor vekt på fornorskningspolitikken/skolepolitikken som forklaring til at det samiske språket har forsvunnet i mesteparten av Troms og i Finnmark og i det øvrige Norge.
Det er kristne, reformistiske motiver som er drivkraften til at norske myndigheter starter opp med å lære samer å lese og skrive. Samene som alle andre i Norge, skulle selv kunne tilegne seg innholdet i de hellige skriftene ved at de selv skulle kunne lese dem på sitt eget språk.
Den dansk-norske pietistiske kongen Fredrik den fjerde sluttet seg til denne tanken. Han var konge i perioden 1699–1730. Han satte i gang et arbeide for å kristne samene som ble sett på som hedninger. (Dette er en opplysning fra doktorgradsavhandlingen: «Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag». Avhandlingen er skrevet av Baard Tveter ,1955, s.3.)
Fra dette tidspunktet starter den dansk-norske staten opp med å lære samer å lese og skrive. Presten Thomas von Westen ble engasjert av staten på den tiden, spesielt i å arbeide med kristningen av samene i Norge. Han er senere blitt omtalt som samenes apostel.
Fra og med da startet diskusjonen, først og fremst mellom de geistlige, om samene skulle tilegne seg kristendommen ved å lese religiøse skrifter som er skrevet på «norsk» dvs. dansk, eller ved å lese skrifter skrevet på samisk. Om det skulle være på samisk så måtte det følgelig utvikles et samisk skriftspråk. Det fantes ikke noe samisk skriftspråk på den tiden. Dessuten så var den samisken som ble snakket i de forskjellige områdene av Norge så forskjellige at de til dels ikke forsto hverandres tungemål. Dette gjorde det ikke akkurat enkelt å utvikle et samisk skriftspråk.
I nevnte doktorgradsavhandling kommer forfatteren inn på dette en rekke ganger. Et eksempel er at Tvete siterer sokneprest Meyer i Loppa sogn som skriver (Brev av 14.april 1849) at «flere Finner (dvs. samer. Min anmerkning.) har anmodet om at deres Børn måtte undervises på norsk. I Loppen er de finske (samiske, min anmerkning) bøker inntvungne i skolen. Det samiske språk i Loppen er så forskjellig fra Stockfleths bøker at de forstår dem ikke, og dette forsinker i høy grad læringen.». (s.111)
Å lære en samisktalende befolkning som i hovedsak eller i meget stor utstrekning, ikke forsto norsk talemål, å lese og forstå det de leste på «norsk» dvs. dansk skriftspråk, var selvsagt ingen enkel oppgave. Oppgaven var vel for det meste umulig.
Skoleåret var fram til 1860-tallet på 2-3-4 uker i året og ble drevet som omgangsskole. Dette hadde den praktiske konsekvens at lærerne var i hjemmene, også hos samisktalende voksne, for å undervise. Det sier seg selv at muligheten for å kunne lære de samisktalende barna det norske språket under slike betingelser var temmelig begrenset, ja, nærmest umulig.
Om dette skriver Tvete i doktorgradsavhandlingen: «Men så lærte vel samene dansk slik som hensikten var? I språkblandete distrikter hvor sameungdomen gikk på skole sammen med norske barn, slik som det nå ble etter at misjonen var avskaffet, lærte de vel noe norsk, særlig ved omgang av norske barn. Men i rene samedistrikter, med to ukers skole om året, og med Saxtorphs `Udtog` som lærebok i `norsk` og med lærere som bare sånn måtelig forsto dette språket, er det nokså utenkelig at resultatet kunne bli stort over null. Utenfor disse to ukene hørte de jo som regel ikke et norsk ord.» (s.65)
Det burde vel være klart at med et så kort skoleår så bidro ikke fornorskningspolitikken gjennom skoleordningen, til noen fornorskning av samene?
I den utstrekning som de lærte seg noe norsk eller til og med gikk over til å ha norsk som sitt viktigste språk, så var det derfor som et resultat av omgang med norsktalende. I hvilken grad de samisktalende forsto norsk eller kunne snakke noe eller mye norsk var garantert avhengig av i hvor stor grad den hadde kontakt med og omgang med norsktalende, ikke av skolegangen.
Tvete forteller at allerede i 1780 ble dette påpekt av biskop Schønheyer i en innberetning til missionskollegiet, hvor han blant annet skrev at «De samer som har omgang med nordmenn kan noe norsk, men de som bor fraskilte (…) dem er det verre stilt med.» ( s.59.)
Spørsmålet om skoleundervisning på norsk førte til at de samisktalende skolebarna lærte seg norsk eller ikke, var et gjennomgangstema i hele perioden som Tvete skriver om. En kan for eksempel lese dette:
«Fornorskningsmennene hadde et alt for optimistisk syn på hvor lett det skulle gå å få samene til å gå over til det norske språk. Det var bare å ansette en norsk lærer til hvert prestegjeld, så var denne overgangen snart et fullbrakt faktum. (Morgenbladet 1849 nr.205)» (s.121)
Om dette skriver professor Jens Andreas Friis: «Om man satte en skolelærer i hver gamme, ikke bare en kort skoletid, men gjennom hele året, så ville det ikke kunne utrettes mye med mindre man da antar at samebarn har langt lettere for å tilegne seg et fremmedspråk enn andre barn som har duelige språklærere.» (s.121)
Tvete viser ytterligere til Friis som skrev at «Som forholdene nå er lærer samebarna i sjødistriktene ingenlunde norsk av skolemesteren, men det lille de lærer, lærer de ved omgang med norske barn hvor naboskapet er således. Hvor dette ikke er således lærer de først norsk etter konfirmasjonsalderen ved å komme ut blant nordmenn. Det norske språk vil gå sin jevne gang fremad, men det som i så måte kan utrettes i skoleundervisningen, er bare som en dråpe i havet, slik som undervisningen nå drives. (Bare på norsk uten noen forklaring på samisk eller bare på samisk.)» (s.122)
(Jens Andreas Friis (1821 – 1896) tok teologisk embetseksamen i 1844, studerte samisk og finsk og ble professor i det samiske og det finske språk. I storparten av sitt yrkesaktive liv arbeidet han med samerelaterte spørsmål. Han var i sin tid en sentral bidragsyter til debatten rundt de samerelaterte spørsmålstillingene. Han blir sett på som en «samenes venn». ) Hva som skjedde etter skoleloven av 1860 når skoleåret ble forlenget kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.
Var fornorskningspolitikken hovedårsaken til fornorskningen av samene?
6
12
06.12.2023
Min konklusjon er at det er blitt lagt alt for stor vekt på fornorskningspolitikken/skolepolitikken som forklaring til at det samiske språket har forsvunnet i mesteparten av Troms og i Finnmark og i det øvrige Norge.
Det er kristne, reformistiske motiver som er drivkraften til at norske myndigheter starter opp med å lære samer å lese og skrive. Samene som alle andre i Norge, skulle selv kunne tilegne seg innholdet i de hellige skriftene ved at de selv skulle kunne lese dem på sitt eget språk.
Den dansk-norske pietistiske kongen Fredrik den fjerde sluttet seg til denne tanken. Han var konge i perioden 1699–1730. Han satte i gang et arbeide for å kristne samene som ble sett på som hedninger. (Dette er en opplysning fra doktorgradsavhandlingen: «Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag». Avhandlingen er skrevet av Baard Tveter ,1955, s.3.)
Fra dette tidspunktet starter den dansk-norske staten opp med å lære samer å lese og skrive. Presten Thomas von Westen ble engasjert av staten på den tiden, spesielt i å arbeide med kristningen av samene i Norge. Han er senere blitt omtalt som samenes apostel.
Fra og med da startet diskusjonen, først og fremst mellom de geistlige, om samene skulle tilegne seg kristendommen ved å lese religiøse skrifter som er skrevet på «norsk» dvs. dansk, eller ved å lese skrifter skrevet på samisk. Om det skulle være på samisk så måtte det følgelig utvikles et samisk skriftspråk. Det fantes ikke noe samisk skriftspråk på den tiden. Dessuten så var den samisken........
© Ságat
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
