Stillheten senker seg et sekund, så begynner folkemengden å telle sammen. 1, 2, 3 – helt til 127. En bassgitar holder dystert takten. 127 dager i fangenskap. Gislene må hjem og de må hjem nå. Det er sorg på den store plassen i sentrum av Tel Aviv. Mange bærer plakater med bilder av et av gislene.
«Få henne hjem». Det kan være en ung jente, en mor eller en datter. «Få ham hjem». Det kan være en pappa, en bestefar eller en soldat. Itay eller Karina. Keith Samuel eller Gadi.
Det er sorg på plassen, men også sinne. Sinne mot regjeringen som de synes ikke gjør nok, sinne mot Hamas som stod bak angrepet. Gislene er som et åpent sår som ikke vil lukke seg, og som det nå har gått politikk i. For hva er viktigst, å få gislene hjem eller slåss videre mot Hamas?
Spørsmålet splitter Israel. Et forholdsvis stort flertall, 47 prosent mot 25 prosent, foretrekker seier i krigen framfor å få gislene hjem.
«Det er bred og dyp enighet i Israel om nødvendigheten av å slåss i Gaza»
7. oktober-angrepet gjorde to ting med Israel. Det bekreftet den underliggende frykten mange går med her; jo, de er faktisk ute etter å drepe oss. Det er ikke bare slagord og religiøs retorikk fra Hamas. Får de sjansen, gjør de det.
Det reaktiverte samtidig dyptliggende traumer fra århundrer med jødeforfølgelser og pogromer, følelsen av å være i fare.
Det andre 7. oktober gjorde, var å avsløre at staten og regjeringen til Benjamin Netanyahu sviktet da det gjaldt som mest. Den sviktet først ved ikke å hindre angrepet, og så klarte ikke myndighetene å stanse det før lenge etter at det var i gang.
SORG OG RASERI: Demonstranter i Tel Aviv krever at Israels regjering gjør mer for å få frigitt de israelske gislene. Bildet er fra 15. februar.
Det var spontane reaksjoner og sivile organisasjoner som organiserte mye av hjelpen de første dagene, ofte mennesker som uken før hadde demonstrert mot Netanyahu og regjeringen, mens både politiet og hæren slet med å få kontroll.
Begge deler kommer til å få konsekvenser. Angrepet skjedde ikke bare på Benjamin Netanyahus vakt, det skjedde som følge av hans årelange politikk. Hele hans politiske prosjekt har dreiet seg om å skyve spørsmålet om palestinerne bort, svekke de palestinske selvstyremyndighetene og gi Hamas plass og mulighet til å ha kontroll over Gaza, men med jevnlige mindre kriger.
Resultatet ble det verste massedrapet på jøder siden andre verdenskrig.
Jeg har snakket med mange her i Israel som beskriver et dypt og underliggende sinne mot Netanyahu. Det eneste som gjør at det ikke eksploderer er at landet er i krig, og krig krever samhold.
Så snart krigen er over i Gaza, vil mye kunne endre seg.
«Angrepet skjedde ikke bare på Benjamin Netayahus vakt, det skjedde som følge av hans årelange politikk.»
Vi skal huske at Israel var nær sammenbruddets rand før krigen. Det var gateprotester fordi Netanyahu, som styrer på nåde fra ytterliggående høyrepartier, ville presse gjennom en reform av rettsstaten som opposisjonen mente ville ødelegge det israelske demokratiet. Landet virket svakt, og Hamas grep muligheten.
Men 7. oktober-angrepets brutalitet gjør samtidig at det er bred og dyp enighet i Israel om nødvendigheten av å slåss i Gaza. Det er her skillet til mye av resten av verden blir tydeligst. Det var ikke så stor interesse for palestinernes side av saken før 7. oktober i Israel. Etterpå forsvant den nesten helt. Det er lite dekning av sivile tap og lidelser i Gaza i israelske medier.
Der internasjonale nyheter preges av lemlestede barn og sultedød som truer, dreier det seg her mer om israelske framskritt på slagmarken, storpolitiske forhandlinger eller hva som skal skje med gislene.
Det betyr ikke at folk ikke vet at det er drept tusenvis av sivile, men inntrykket mitt er at mange ikke ser noen annen løsning: Hamas gjemmer seg blant sivile. Hamas må beseires. Da vil sivile bli drept og den israelske hæren gjør det den kan for å unngå det. Det virker heller ikke som det er uvanlig å se sivilbefolkningen som medskyldig.
De deltok i herjingene og bilder fra Gaza viste lynsjestemning i gatene mot gislene.
I stedet føler israelerne seg urettferdig behandlet. De har blitt anklaget for folkemord i Haag. Men hvorfor er det ingen som snakker om krigsforbrytelsene i Sudan og hvor var verdens engasjement da Bashar al-Assads styrker bombet palestinske flyktningleirer i fillebiter under krigen i Syria?
«Omverdenens tålmodighet, selv i USA, begynner å bli tynnslitt.»
Det har ikke alltid vært slik. I tidligere kriger har det vært mer kritikk av egne soldater og debatt i media om hvordan de israelske styrkene kjemper og oppfører seg. På 1980-tallet var det gigantiske gateprotester mot deres egen krigføring i Libanon.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
Nå er det New York Times og BBC som lager saker om hvordan israelske soldater laster opp videoer på sosiale medier som kan være krigsforbrytelser, ikke israelsk presse. Det er USA og FN som advarer mot å gå inn i Rafah, sjelden høylydte politikere på venstresiden.
Tostatsløsningen, altså at det skal opprettes en palestinsk stat, er det bare internasjonale politikere og diplomater som snakker om. Den føles uendelig langt unna her i Israel, og motstanden kommer til å bli stor. Det har allerede begynt etter at lekkasjer i Wall Street Journal fortalte om en tidfestet amerikansk plan for opprettelsen av en stat. Skal massakren 7. oktober belønnes med en egen stat, svares det på den israelske høyresiden.
Til sammen er dette et vanskelig utgangspunkt for å finne en vei framover. En pågående krig med store sivile tap, økende uenighet med resten av verden og en dyp indre politiske splittelse.
Flere jeg har snakket med tror det blir nyvalg i 2024. Det vil presse seg fram selv om Netanyahu og høyresiden ikke har noe å tjene på det. Da vil Israel måtte ta opp de vanskelige spørsmålene som ikke lenger kan skyves på.
«Israel var nær sammenbruddets rand før krigen.»
Hva skal egentlig skje med utbombede og ødelagte Gaza? Hvordan skal de forholde seg til de religiøse kreftene på ytterste høyreside og bosetterbevegelsen som brer om seg? Hva med okkupasjonen? Hva med eget demokrati?
Selv om meningsmålingene for Netanyahu og den ytterliggående høyresiden ser dårlige ut, er det ingen garanti for at han ikke blir sittende med makten. I politikkens verden endrer ting seg raskt, og Netanyahu har overlevd det meste.
Men omverdenens tålmodighet, selv i USA, begynner å bli tynnslitt. Uansett hvor urettferdig israelerne føler at verden behandler dem, er mangelen på en politisk horisont slående.
Hvis ikke de selv klarer å tenke ut hvordan framtiden skal se ut, kan noen andre komme til å gjøre det for dem, så fremt det settes handling bak ord.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
