Bekymringsrynkene til verdens diplomater fikk nok en fold etter nattens britisk-amerikanske angrep på Jemen. Det begynner å bli mye nå.
Krigen mellom Hamas og Israel går sin grufulle gang. Samtidig får de som prøver å hindre at dette sprer seg til en fullskala-krig i hele regionen, en stadig tøffere jobb.
Gaza-krigen har allerede spredd seg og blitt en regional krig, men la oss ta den gode nyheten først:
Det virker ikke som noen av de største landene og aktørene ønsker en storkrig.
Det har ikke manglet på muligheter eller påskudd for å sette i gang noe sånt.
Israel har blant annet gjennomført et dristig droneangrep mot en Hamas-leder i Libanons hovedstad Beirut, mens Hizbollah-militsen og Israel skyter på hverandre daglig i grenseområdene.
Les også Houthi-militsen til NRK: Truer med å angripe norske skip hvis Norge blander seg inn
Når vi snakker om storkrig i området, tenker de aller fleste på Hizbollah, ikke houthiene i Jemen. Det er en iranskstøttet gruppe som kontrollerer Sør-Libanon og er militært langt sterkere enn Hamas.
Kanskje hadde Hamas håpet at de ville kaste seg inn i krigen for å legge press på Israel, men det har ikke skjedd.
Hizbollah virker rett og slett ikke interessert, om man skreller bort krigersk retorikk og militær markering i grenseområdene.
Det er flere grunner til det. Det storpolitiske spillet rundt Midtøsten er kanskje den viktigste.
La oss zoome litt ut før vi går videre:
Iran er fiende av både Israel og USA, og har ødeleggelse av den jødiske staten som et uttalt mål. De ønsker også makt og innflytelse i hele Midtøsten.
Deres fremste instrument og verktøy er alle militsene og de væpnede gruppene de kontrollerer eller er allierte med rundt om i regionen.
Hizbollah er den viktigste, men de har også svært tette bånd til liknende grupper i Syria, Irak og altså Jemen, hvor houthi-bevegelsen har blitt knyttet tettere og tettere opp mot Iran de siste årene.
På den andre siden finnes i første rekke Israel og USA, mens en del av de store arabiske landene famler etter en posisjon i midten etter flere tiår med åpen konflikt med Iran og deres allierte.
Tungvekteren Saudi-Arabia var for eksempel i krig med houthiene i Jemen i mange år og nærmet seg en fredsavtale med Israel, før Hamas-angrepet 7. oktober kullkastet de planene.
Det positive tross mange dramatiske enkelthendelser, er at det fortsatt finnes vilje og ønske om tilbakeholdenhet.
USAs president Joe Biden nevnte ikke Iran med ett ord da han begrunnet hvorfor USA og Storbritannia angrep houthiene i natt, selv om Iran har knyttet tettere bånd til bevegelsen og både har trent opp deres soldater, levert utstyr og delt etterretning.
Det ser også ut som angrepene hovedsakelig rettet seg mot militært utstyr for å begrense houthienes slagkraft, og ikke ramme deres ledere eller eventuelle iranske soldater og offiserer som driver med opplæring der.
Les også Oljeprisen på 80 dollar etter angrepet i Jemen
Iran på sin side ser også ut til å ville markere seg uten å gå til full konfrontasjon. Derfor er houthiene nyttige. De er langt nok unna, men samtidig slagkraftige nok til å gjøre skade og sende et signal. Hizbollah i Libanon kan de holde igjen om de selv skulle komme under direkte angrep.
Problemet, og det er her de dårlige nyhetene kommer inn, er at det ikke finnes noen garanti for at dette er nok. Et feilsteg eller en feilberegning kan brått føre til at begeret er fullt for en av partene.
Det er denne uforutsigbarheten som gir diplomatene stadig dypere rynker.
Verdenshistorien er full av eksempler på at summen av enkelthendelser og -handlinger, har ledet til et sted ingen egentlig ønsket å havne.
I tillegg vet vi heller ikke med sikkerhet hvilke steg partene tenker seg videre, for eksempel om Israel ønsker å få bukt med trusselen Hizbollah utgjør ved den nordlige grensen én gang for alle.
Med sine angrep på fri skipsfart rammer houthiene et viktig internasjonalt prinsipp, og med det verdensøkonomien.
USA og Storbritannia hadde åpenbart fått nok etter enda et voldsomt droneangrep tidligere i uka, og åpner med det et nytt og uforutsigbart kapittel i krigen i Midtøsten.
Houthiene holdt i årevis ut med bombing fra Saudi-Arabia, og vant til slutt krigen mot sin langt større og mektigere nabo. I 2016 angrep også USA houthiene etter flere angrep mot skip i Rødehavet. Da roet det seg.
Lite tyder på at det samme vil skje igjen. Houthiene vil nok heller se på dette som en invitasjon til å trappe opp.
For hver dag Gaza-krigen fortsetter, vokser også faren for en storkrig.
Landet Biden ikke nevnte
12
26
12.01.2024
Bekymringsrynkene til verdens diplomater fikk nok en fold etter nattens britisk-amerikanske angrep på Jemen. Det begynner å bli mye nå.
Krigen mellom Hamas og Israel går sin grufulle gang. Samtidig får de som prøver å hindre at dette sprer seg til en fullskala-krig i hele regionen, en stadig tøffere jobb.
Gaza-krigen har allerede spredd seg og blitt en regional krig, men la oss ta den gode nyheten først:
Det virker ikke som noen av de største landene og aktørene ønsker en storkrig.
Det har ikke manglet på muligheter eller påskudd for å sette i gang noe sånt.
Israel har blant annet gjennomført et dristig droneangrep mot en Hamas-leder i Libanons hovedstad Beirut, mens Hizbollah-militsen og Israel skyter på hverandre daglig i grenseområdene.
Les også Houthi-militsen til NRK: Truer med å angripe norske skip hvis Norge blander seg inn
Når vi snakker om storkrig i området, tenker de aller fleste på Hizbollah, ikke houthiene i Jemen. Det er en iranskstøttet gruppe som kontrollerer Sør-Libanon og er militært langt sterkere enn Hamas.
Kanskje hadde Hamas håpet at de ville kaste seg inn i........
© NRK
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Erfan Fard
Michael Kwet
