Den første tannlegetimen kan være skummel nok, den.
Men tenk bare på oppfølgingstimen når den hvitkledde med munnbind lener seg over og titter ned på deg og spør:
– Ja, hvordan har det gått her siden sist, da?
Akkurat dette er status for verdenslandenes klimaarbeid.
Akkurat nå i tidenes varmeste år er det klar for tidenes største FN-klimakonferanse. Verdens land skal se hverandre i øynene åtte år etter Paris-avtalen og rapportere klimamål og statistikk.
Les også FNs løypemelding før klimatoppmøtet: – Vi trenger mye mer handling nå
Tannlegestolen er plassert i utkanten av en arabisk ørken. Omgivelsene er virkelighetens fantasiverden i Dubai. Det lukter vekst og velstand, forbruk og fremgang. Hit har verdensledere, aktivister, diplomater næringsliv og journalister flydd inn fra hele kloden. Over 90.000 akkrediteringsbånd skal deles ut.
Status: Det er gjort for lite, og det som er planlagt er ikke nok. Verdens klimaarbeid går for sakte. Punktum. Eller ganske mange utropstegn.
Hva er klimatoppmøtet, og hva vil skje i år
Når man står her i kø for å få tak i et slikt bånd, virker det som om alle kom omtrent samtidig. Det går sakte her i køen. Akkurat som med det virkelige arbeidet med å få ned alle landenes klimagassutslipp. Faktisk er det av samme grunn. Det internasjonale diplomatiet, landenes evne til å samarbeide er et tung, tregt og komplekst maskineri.
Det er med denne erkjennelsen det vanvittige klimatoppmøte må forstås. Det er bra at landene kommer sammen. Det er bra at man er enige om at klimagassutslippene må reduseres. Det burde gått raskere. Det som gjøres og loves er ikke nok.
Det burde gått raskere. Det som gjøres og loves er ikke nok.
Årets klimatoppmøte er en viktig mellomstasjon mellom Parisavtalen og en klimapolitikk som gir tilstrekkelige resultater fordi:
Det er første gang alle landene skal rapportere hva som har skjedd siden Paris.
Det er første gang et klimafond for fattige land blir formalisert og fylt opp med penger.
Landene har aldri vært nærmere å finne felles språk og forpliktelser for mindre fossil energiproduksjon.
Paris-toppmøtet i 2015 ble en epokeskiftende milepæl, et klimapolitisk før og etter, fordi landene ble enige om hva som er problemet og at det må løses. Senere har både et mer juridisk rammeverk og en vilje til å se på enkeltutslipp generelt, og energisektoren spesielt, presset seg frem.
Nå må det mer konkretisering til i maskineriet som burde gått raskere. Innsjekkingskøen til den enorme messehallen er en fin påminnelse om hvor mange land, politiske kulturer, økonomier, interesser, språk, kulturer og religioner som tross alt er alle tannhjulene i maskineriet. Og som forklarer hvorfor prosess og kø går sakte.
Der er han! Godteriprodusenten har ikke bare med seg Melkesjokolade og Twist til tannlegen. Jonas Gahr Støre kommer med klimapenger, regnskogtall og selvtillit i lommene.
Noen av landene vil kanskje kalle ham en krigsprofitør og klimagassprofitør og det som verre er. Oljerike(t) Norge ankommer konferansen med en sedvanlig balanseøvelse.
Skal fossil energiproduksjon gradvis reduseres, eller fases ned, fases ut eller fullstendig og udiskutabelt fases ut?
Den store, vonde tanna vår er olje og gassproduksjonen. Selv om vi balanserer klimafinansiering med ett ben og oljeproduksjon med et annet, er det lett å se på Norge som et land med begge bena trygt plantet i vår energiproduksjon og oljeinntekter.
Norge må som alle andre land ta inn over seg at det som bør komme ut av dette toppmøtet, er konkrete og forpliktende formuleringer om at fossil energi skal fases ut.
Resten av denne overgangen vil ikke skje av seg selv. Selv om det ikke er Norges budskap, virker det som om vi ser veldig langsiktig på prosessen.
På norsk er det er mer behagelig å snakke om å oppskalere fornybar energi, heller enn hvordan nedskaleringen av fossil energi skal skje.
Striden som vil toppe seg på bakrommene på det gigantiske Expo-messesenteret utenfor Dubai angår Norge i aller høyeste grad:
Skal fossil energiproduksjon gradvis reduseres, eller fases ned, fases ut eller fullstendig og udiskutabelt fases ut? Skal det være en tidsfrist eller en ambisjon?
Norge og EU står sammen om at en utfasing av fossil energi uten renseteknologi er noe man skal jobbe for.
Verden trenger en tydeligst mulig forpliktende avtaletekst fra Dubai. Det har både FNs generalsekretær og britiske Kong Charles understreket for verdens ledere.
Kong Charles III av Storbritannia taler på klimatoppmøtet i Dubai
Dubai-møtet har allerede landet et klimafond. Det er bra. Møtet vil trolig komme i mål med forpliktelser om klimaomstilling og økt fornybarproduksjon. Det er nødvendig. Hva som skjer med fossil-formuleringen er mer i det blå. Selv om det er det viktigste.
Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) leder forhandlingene om viktige deler av sluttavtalen fra toppmøte.
For det har aldri hastet mer. Vi har aldri hatt mer kunnskap. Og den globale diskusjonen har aldri vært så konkret og akutt som nå. Noen land må gå foran. Alle land må vise vilje og evne.
Fossil-formuleringen er der det smerter mest. Der interessene og hensynene er flest. Det er bare å se på den hjemlige debatten.
Støre vil si på inn- og utpust at Norge står midt i en energiomstilling mot mer fornybar og mer energieffektivisering. Han vil snakke om karbonfangst og elektrifisering. Han kommer nok ikke forbi at Norge internasjonalt er i en posisjon hvor vi lett kan beskyldes for å ri to hester samtidig. Det må være bedre enn å sette klima-hesten på stallen, men ikke fritt for paradokser.
Regjeringen reiser til Dubai med selvtillit, ikke skam.
– Dårlig samvittighet motiverer ikke, sier statsministeren til NRK. Det norske ståstedet er at i global sammenheng vil selv en norsk klimadebatt være progressiv, og at Norge kan stå inne for de fossil-formuleringene som måtte komme. I tillegg bidrar vi betydelig med finansiering. Både regnskogmidler og klimaskade-midler til fattige land sitter løst på konferansen.
Norge spytter inn 270 millioner kroner i klimafond til fattige land, annonserte statsminister Jonas Gahr Støre i det norske plenumsinnlegget på COP28. -Det er ingen tid å miste, avsluttet statsministeren.
Det siste er et betydelig gjennombrudd i klimakampen allerede på konferansens første dag. Fattige land, særlig øystater lever med livsfarlige konsekvenser av klimaendringene. Andre land opplever akutte utfordringer som flom og tørke. Pengene fra rike land må ikke forstås som en avlatshandel. USA har også vært opptatt av at det ikke er en «erstatning» og har derfor vært kritiske til navnet «Tap og skade-fondet». Norges betydelige bidrag kan sees på som en forlengelse av vårt mangeårige, viktige regnskogprogram.
Verdens land er nå både enige om fondet og har begynt å fylle det med penger. Det får frem et hvitt smil tidlig i tannlegetimen.
Men årets toppmøte er også en påminnelse om det som preger svært mange tannlegetimer.
Det er dyrt og det gjør vondt.
Men det dyreste og mest smertefulle er å utsette ting.
(NTB)
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
