Til alle tider har nordmannen sett ut på det bårute havet og lagt utpå, selv når det rusker som verst.
Når baugen treffer bølgedalen. Når alt utstyr må tjorest fast:
Det er da man setter sjøbein.
Fiskeriminister Cecilie Myrseth (Ap) samlet hele makteliten og viktige premissleverandører i Norges nest største eksportnæring i Tromsø fredag.
Som om hun hadde en ekstra stor skipsklokke på bryggekanten skulle det ikke mangle på signaler om en fornyet kurs for norsk fiskeripolitikk.
50 milliarder kroner og mange tonn med sprellende fisk står på spill.
Hun skulle ta grep, men samtidig sikre at politikken hennes vil stå seg over tid. Det er en krevende balansegang og det er derfor hun forsøker å sette sjøbein.
Det store stridspunktet er at regjeringen ønsker å flytte fiskekvoter fra den store havgående trålflåten til mindre fiskefartøy som fisker nærmere kysten.
Regjeringen «tar» 2 prosent av trålernes kvoter og flytter det til helt andre rederier og fiskere.
De minste skal få fiske mer på de stores bekostning.
Fiskeriminister Cecilie Myrseth mener hun har funnet en gyllen middelvei, når hun møtes med politisk kritikk både fra dem som mener hun tar for store og for små grep. Fredag presenterte hun regjeringens nye fiskeripolitikk på et godt besøkt folkemøte i hjembyen Tromsø.
Regjeringens grep er for lite for Rødt, SV og Kystfiskarlaget som ønsker enda større omfordeling.
Grepet er for radikalt for trålredernes interessegrupper. Opposisjonen på Stortinget vil si det bør forhandles om før et eventuelt forlik.
Politisk kan det virke som om regjeringen legger ut på en seilas som kan minne om den såkalte lakseskatt-debatten. Man risikerer å legge seg ut med kysten.
Anklager om ikke å forstå de som tar tøffe investeringsbeslutninger og satser store verdier og vil ha noe igjen, vil komme.
Les også Dette er endringene: – Svikter fiskerne og øker konfliktlinjene
Makt- og pengekonsentrasjonen i de tradisjonelle fiskeriene er vel så stor og har skjedd vel så mye i det skjulte som i oppdrettsnæringen.
Nå tar Myrseth grep etter at politikerne har fått kritikk fra Riksrevisjonen. Hun kan leve med at enkelt-redere og organisasjonen Fiskebåt kritiserer, det er verre hvis den langt bredere organisasjonen Norges Fiskarlag henger seg på.
Hun kan leve med kritikk fra venstresiden og høyresiden, hvis den nøytraliserer hverandre, men ikke hvis kritikken skaper så store bølger at vi aner et nytt eksempel av at kysten og næringslivet og all ringvirknings-industri på land vender seg mot en regjering som ikke forstår dem.
Myrseth har ikke bare på vegne av sitt parti, men også rent personlig, vært opptatt av å flytte makt, penger og ressurser fra store til små, så ingen må være overrasket over at hun gjør dette.
Blir de store for kritiske, kan en ressursrenteskatt møte dem som en bumerang. En torskeskatt som treffer omtrent som en lakseskatt.
En slik særskatt handler nettopp om å skatte av særskilt fortjeneste på felles naturressurser.
I stort består kvotemeldingen av flere opprydninger av regelverket som er overmodne, ukontroversielle og nødvendige.
Det viktigste er en avklaring om hva som skal skje med fiskekvoter som i snart 20 år har vært midlertidig i privat eie før de i årene som kommer må tilbakeføres til fellesskapet etter en høyesterettsdom.
Det er bredt flertall for en ordning som sikrer investering og utvikling, men hindrer maktkonsentrasjon, oppkjøp og økonomisk spekulasjon.
De siste ti årene har det vært høye bølger i fiskeripolitikken.
Solberg-regjeringen la frem forslag, trakk tilbake forslag, fremmet nye og hisset på veien på seg ikke ubetydelig deler av næringen.
Det ble satt et viktig komma i historien da Solberg-regjeringen våren 2020 til slutt fikk vedtatt en kvotemelding som de nåværende regjeringspartiene var i harnisk over. Som var langt unna Høyre og Frps utgangspunkt og som store deler av næringen tok avstand fra.
Omtrent samtidig som Solberg-regjeringen reddet stumpene på stortinget, kom det dramatiske beskjeder om fiskeri-rikets tilstand.
Sand om forrige runde: Mager fangst i fiskeripolitikken
Riksrevisjonen har for noen år siden presentert en krass og oppsiktsvekkende kritikk av norsk fiskeripolitikk. De tegnet et bilde av at utviklingen i næringen nærmest har løpt ut av kontroll uten at politikerne har grepet inn eller forstått hva som har skjedd.
Mer makt og penger er samlet på færre hender. I større grad enn Stortinget har lagt til grunn. Uten at Fiskeridepartementet har grepet inn. Konsekvensene for kystsamfunnet har vært negative. Fiskeripolitikken har ikke vært godt nok utredet, så man har ikke tatt beslutninger på fullstendig kunnskapsgrunnlag.
Først nå kan politikerne svare ut riksrevisjonens kritikk. Det taler for å ta tydelige grep. Blir grepene for radikale, er det ikke sikkert de overlever, men heller bidrar til mindre forutsigbarhet for næringen som skal investere store beløp i årene som kommer.
Fiskeripolitikk handler om langt mer enn fordeling av fiskekvoter. En fiskeripolitikk for fremtiden er i aller høyeste grad avansert, konkret og kompleks samfunnsplanlegging. Det handler dypest sett om hvor det skal bo og jobbe folk. Hvor veier, kaianlegg og øvrig infrastruktur skal utbedres. Hvordan skal Norge se ut? Hvordan designer vi nord på nytt?
I 2022 fikk Støre-regjeringen fakta og råd om dette. Myrseth svarer i liten grad.
Det må forventes mer helhetlige føringer for fremtidens landindustri før stortingsvalget neste år.
Mer fisk må landes og bearbeides i Norge på en måte som bidrar til helårlige fulltidsarbeidsplasser som i mindre grad baseres på arbeidsinnvandring.
Ferske tall fra Nofima viser at foredlingen av hvitfisk går ned. Torskekvotene er fordoblet på få år, men det er nesten ikke økning i mengden som foredles i Norge.
Kvoter og flåter er viktige i denne sammenhengen. De ulike fartøy-størrelsene må spille landindustrien gode. Mindre båter fisker nærme land. Større båter lagrer, fryser og bearbeider fisken om bord. Den havgående flåten drar langt til havs, følger fisken gjennom året.
Les også Verdier for 50 milliarder kroner står på spill – frykter konkursras langs kysten
Det er mulig å lese bearbeidingsutvalgets rapport som et ønske om færre og større fiskemottak som er mer spesialiserte og differensierte enn i dag.
Det skal ikke utelukkes at dette er en diskusjon som vil ta tid for en regjering bestående av Ap med et næringspolitisk ben og Sp med et distriktspolitiske ben og dypt iboende sentraliserings-skepsis.
For det er ikke nødvendigvis politisk enklere med konsentrasjon av makt og penger på mottakssiden enn det altså er på fartøysiden.
Dagens regjering står i et forventningsspenn mellom å endre kursen for fiskeripolitikken, samtidig som den ikke enders så mye at et nytt stortingsflertall før eller siden vil endre det tilbake igjen.
Samtidig er det altså gode grunner til å gjøre endringer. Det er derfor Myrseth prøver å sette sjøbein.
Når man setter sjøbein er det for å stå stødigere og selv tilpasse seg at det er urolig rundt en. Det er for å få stå stødig nok til å få gjort noe.
Men selve uroligheten, hvordan bølgene slår, får man jo strengt tatt ikke gjort noe med.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
