Det vi kan kalle «det norske paradoks» i klimapolitikken fikk prege både forhandlingene og sluttresultatet i Dubai.

Norge har sammen med en rekke andre rike, industrialiserte oljeproduserende land vært opptatt av at utfasingen av fossil energiproduksjon og -bruk, skal skille mellom utslipp som renses og ikke.

Dermed kan kritikere si at oljelandene forlenger oljealderen ved å introdusere rensing av gassproduksjon. Man kan si at energiomstillingen dermed har smutthull. Man kan innvende at omstillingstakten går tregere hvis man skal kunne fortsette å produsere noe verden skal kvitte seg med.

Samtidig er det ikke realistisk å stoppe med alt som forurenser på kort sikt. Avfallsforbrenning og sementproduksjon er eksempler på ting som det er enklere å rense enn å omstille på kort sikt. Gass er en del av overgangen og en del av energimiksen i mange år fremover. Da er det viktigere å fjerne forurensningen enn å fjerne gassen.

Likevel er det et paradoks at land som Norge har lobbet så hardt for rensing. Det har blitt en ekstra x-faktor i ligningen at landene har måttet ta stilling til fangst og lagring som mellomstopp på vei mot nulllutslippsamfunnet.

Selv for Norge må en omstilling vekk fra fossil energi faktisk forplikte.

Dubai-avtalen er en begynnelse på en fornyet og forsterket samtale om fossil energi. Den begynnelsen vil også måtte være slutten på noe.

Nyheten fra Dubai var bare minutter gammel da Offshore Norge meldte om investeringsrekord – All Time High, som man sier i utlandet – på norsk sokkel neste år.

Det gikk noen få timer før oljeministeren stod på stortingets talerstol og latet til at Norge ikke trenger å gjøre så mye annerledes.

Historisk, sa utenriksminister Eide før han tok av fra Dubai. Som før, svarte Aasland før kollegaen hadde landet på Gardermoen.

SV og Venstres frustrasjon var tydelig i Stortinget i går. Ord må bety noe, påpekte begge partiene i spørretimen.

Det virker tvilsomt at oljeproduksjonen vil endres vesentlig på kort sikt, men på slutten av 20-tallet vil både produksjon, forurensning, forbruk, leting og investeringer måtte gå ned.

Lars Nehru Sand før klimatoppmøtet: Tidenes tannlegetime

Alle politiske parti må justere oljepolitikken sin i neste partiprogramperiode. Gjentar man at oljesektoren skal utvikles, ikke avvikles, må det skje i en helt annen ramme enn før. Utviklingen må også skje i retning av energiomstilling og utslippsreduksjon.

De begynte å klappe før de reiste seg. De smilte mens de ble stående og applaudere. Norges utenriksminister kalte det historisk. Tysklands utenriksminister snakket om gledestårer, men minnet samtidig om at noen land nok gråt av helt andre grunner.

Avtaleteksten som til slutt ble banket igjennom er langt unna det klimakrisen krever av oss. Som så ofte før er den først og fremst et bevis på hvor små fremskritt alle verdens land evner å gjøre når det må skje i takt.

Derfor er avtalen et lite steg på veien.

Samtidig er det verdt å anerkjenne at alle land er om bord med et felles vedtak. Når det gjelder fossil energi og utslipps-topp er årets avtale bedre enn sine forgjengere. Så skal man heller ikke undervurdere verdien av at fremtidige avtaler må være bedre enn dette. Sluttstreken i Dubai vil flytte fremtidige startstreker.

Derfor er avtalen et gjennombrudd.

Landene forplikter seg ikke til å fase ned eller fase ut fossil energi. Det siste ville vært det mest progressive og var ønsket av mange. Samtidig er ikke fossil energi nærmest utelatt, slik det i praksis var i førsteutkastet. Det ville vært enda dårligere, og var kravet fra noen få.

Kompromisset er altså at landene skal «anerkjenne en overgang vekk fra fossile kilder i energisystemet, på en rettferdig og ryddig måte – i stadig økende grad i dette kritiske tiåret for å oppnå netto null utslipp innen 2050 i tråd med vitenskapen».

Nyhetssak om enigheten: Verdens land er enige om omstilling bort fra olje og gass

Man kan si at fossil-avsnittet er godt diplomati og politikk. Gjør man det retter man samtidig søkelyset på hvor motsetningsfylt og kontrastfylt klimatoppmøtet i olje-emiratene har vært.

Det har vært enklere å snakke om mer fornybar, enn mindre fossil energi.

Det har vært enklere å vedta hva landene kan og bør gjøre, hva man må jobbe for å oppnå, enn å snakke om hva man må, skal og forplikter seg til.

Det er enklere å vedta at man anerkjenne problemet enn å vedta konkrete løsninger.

Når motsetningene blir for mange, har det gjort sitt til at fremskrittene også denne gangen blir for små.

Motsetningene ble for mange. Fremskrittene ble for små.

Men små fremskritt er også fremskritt.

QOSHE - Både lite og gjennombrudd - Lars Nehru Sand
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Både lite og gjennombrudd

5 1
14.12.2023

Det vi kan kalle «det norske paradoks» i klimapolitikken fikk prege både forhandlingene og sluttresultatet i Dubai.

Norge har sammen med en rekke andre rike, industrialiserte oljeproduserende land vært opptatt av at utfasingen av fossil energiproduksjon og -bruk, skal skille mellom utslipp som renses og ikke.

Dermed kan kritikere si at oljelandene forlenger oljealderen ved å introdusere rensing av gassproduksjon. Man kan si at energiomstillingen dermed har smutthull. Man kan innvende at omstillingstakten går tregere hvis man skal kunne fortsette å produsere noe verden skal kvitte seg med.

Samtidig er det ikke realistisk å stoppe med alt som forurenser på kort sikt. Avfallsforbrenning og sementproduksjon er eksempler på ting som det er enklere å rense enn å omstille på kort sikt. Gass er en del av overgangen og en del av energimiksen i mange år fremover. Da er det viktigere å fjerne forurensningen enn å fjerne gassen.

Likevel er det et paradoks at land som Norge har lobbet så hardt for rensing. Det har blitt en ekstra x-faktor i ligningen at landene har måttet ta stilling til fangst og lagring som mellomstopp på vei mot nulllutslippsamfunnet.

Selv for Norge må........

© NRK


Get it on Google Play