Jan Petter Sissener
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Jonas Gahr Støre er Norges mest gavmilde statsminister.
Det gjelder ikke overfor vanlige folk.
Man skulle tro at en regjerings viktigste oppgave var å beskytte egen befolkning. Ikke nødvendigvis en Mor Teresa, men en maktinstitusjon som setter nordmenn øverst på dagsorden.
Mye tyder på at det dessverre ikke er slik.
Jan Petter Sissener er tidligere aksjemegler og nå porteføljeforvalter, med lang erfaring fra finansbransjen. Sissener har hatt sjefsposisjoner i flere meglerhus i Norge og er nå administrerende direktør, porteføljeforvalter og hovedeier i Sissener AS.
Vi er et av verdens rikeste land, men her hjemme er ikke det så tydelig for alle.
Tvert imot er det mange som sliter mer enn før for å få endene til å møtes. Kraftig renteoppgang og skyhøye mat- og energipriser er viktige årsaker til at det har blitt slik.
Samtidig vokser Oljefondet til nye høyder. Fondet nærmer seg ufattelige 16.000 milliarder kroner, som er rundt tre millioner kroner for hver eneste innbygger i dette landet.
Disse pengene er det få av oss som ser noe til.
Matkøene derimot, hos Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp og andre frivillige organisasjoner, har nå blitt så lange at det ikke lenger er mulig å få gitt til alle. Folk må gå hjem igjen like sultne som de kom.
Dette er skammelig.
Sist helg ble regjeringen enige med SV om statsbudsjettet for 2024.
Et av kravene SV fikk gjennomslag for var økt toll på poteter. Nå spås prisen på poteter å kunne øke mer enn 60 prosent.
På den enes siden skal SV være de svakes parti. På den andre siden sørger altså partiet for kraftig prishopp på viktige basisvarer.
Dette gikk regjeringen med på for å få budsjettet i havn. Statsminister Støre er dermed like skyldig som SV i dette.
Han leder regjeringen som gjør hverdagen vanskeligere for folk.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
På andre områder har derimot regjeringen ubegrenset med midler.
I utenrikspolitikken, der klima, bistand og fredsdiplomati lenge har vært de viktigste elementene, synes viljen til å bruke penger helt tøylesløs.
Når pengene sendes ut av landet, stilles det heller ingen spørsmål til mottakerne om de tar imot fordi de må eller fordi de kan.
Nei, her er det bare å rekke fram hånden for nær sagt alle verdens trengende og mindre trengende.
I den siste gruppen finnes gjennomkorrupte regimer og søkkrike statsledere som velter seg i luksus så mye de kan, og sylter resten av pengene ned i sveitsiske banker, slik den utenrikspolitiske forskeren Asle Toje påpeker.
Ingen spørsmål eller betingelser synes å bli stilt.
Når regjeringen vil gi 25 milliarder kroner til Indonesia og en halv milliard ekstra til Palestina, vet vi lite om hvordan disse pengene ender opp med å bli brukt.
På klimamøte i Dubai har Støre 270 millioner kroner å gi til et nytt klimaskadefond. For to år siden tok han med seg en gavepakke på 14 milliarder til klimatoppmøtet i Glasgow.
Støres lommer er dype så snart han har kommet seg ut av landet. Men hvor er resultatene?
Det som derimot er sikkert, er at norsk utenrikspolitikk er en viktig bidragsyter til en global tilkarringsindustri der det gjelder først å innynde seg, for så å stikke av med pengene så snart de er utbetalt.
Alle der ute vet nemlig følgende:
Dermed er det altså bare for alle som vil, å stille seg i kø for å motta goder fra det norske sjekkheftediplomatiet.
Og derfor har stort sett alle freds- og klimaprosjekter Norge har brukt enorme beløp på, enten det er fredsprosessen i Midtøsten eller regnskogen i Brasil, endt i grus.
Nå er det ikke bare diktatorer i fattige land som nyter godt av det norske sjekkheftetiplomatiet og den tilkarringsindustrien det finansierer.
Tilkarringen av offentlige kroner skjer også her hjemme, og da gjerne sterkest fra folk som enten er eller har vært i eller nær regjeringen.
Det vi da snakker om er toppledelsen i de store frivillige organisasjonene, diplomater som drar verden rundt på første klasse og regjeringsfolk som har endt opp i lukrative toppstillinger i FN-systemet eller andre store internasjonale organisasjoner.
Noen av dem opplever å bli fersket i å gå rundt grøten som Terje Rød-Larsen, Erik Solheim og Grete Faremo. Alle hadde som nevnt topptunge politiske verv før de dro utenlands for å strø om seg med norske skattekroner.
Men ingenting av dette ser ut til å gjøre inntrykk på statsminister Støre.
Pengene fortsetter å strømme ut av landet uten kontroll.
Samtidig blir hverdagen stadig tyngre for dem regjeringen kaller «vanlige folk».
Jonas Gahr Støre kan umulig være vår statsminister.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
