Jan Petter Sissener
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det går nesten ikke en dag uten at vi hører om korrupsjonssaker i mediene.
Ifølge medieanalyseverktøyet Retriever er korrupsjon omtalt mer enn 126.000 ganger i norske medier i perioden 2013–2023.
De fleste er derfor ganske godt kjent med begrepet korrupsjon og hva det innebærer.
På Økokrim sin nettside finner vi følgende definisjon av korrupsjon:
«Korrupsjonsbegrepet i strafferetten omfatter det å bestikke eller ta imot bestikkelser i form av penger, gaver eller tjenester. Det er ikke et entydig begrep, og omfatter i sin vide forstand også det å påvirke andre til å utføre arbeidet sitt på en bestemt måte, såkalt påvirkningshandel.»
Politisk korrupsjon er derimot langt mindre kjent. Den er like fullt ikke mindre alvorlig, fordi den politiske korrupsjonen omfatter hvordan samfunnets mektigste, det politiske toppsjiktet, ter seg for å få sin vilje gjennom på andres bekostning.
Politisk korrupsjon kan defineres som «misbruk av offentlig makt for å oppnå privat eller politisk vinning.»
Likevel er «politisk korrupsjon» omtalt bare 835 ganger i norske medier i perioden 2013 til 2023.
For hver gang «politisk korrupsjon» omtales, så har altså «korrupsjon» vært omtalt rundt 150 ganger.
Det finnes dessverre en god del eksempler på politisk korrupsjon i Norge.
Dette uvesenet viser hvordan politikere bruker makten sin til å oppnå politiske og private fordeler.
Et nylig eksempel er hvordan den avgåtte kulturministeren foreslo venner i styrer.
Dette var åpenbart habilitetsbrudd, men ikke bare det. Ved å plassere venner inn i styrene til Den Norske Opera & Ballett og Norsk Folkemuseum ville hun også kunne oppnå politiske fordeler. Gjennom at disse vennene fikk verv de ikke var berettiget til, sikret hun seg samtidig deres lojalitet.
Altså kunne styremedlemmene lettere styres til å oppfylle hennes politiske mål.
Dermed forsvinner også styremedlemmenes uavhengighet og objektivitet.
Resultatet blir at styrer i institusjoner som skal ivareta allmennhetens interesser først og fremst ivaretar styrende politikeres interesser.
Konsekvensen kan bli at forestillinger statsråden ikke liker eller utstillinger som ikke faller i smak, ikke blir satt opp eller vist frem.
Dermed blir alt i ytterste konsekvens politikk, mens de offentlige institusjonene blir en del av maktens propagandaapparat.
Jan Petter Sissener er tidligere aksjemegler og nå porteføljeforvalter, med lang erfaring fra finansbransjen. Sissener har hatt sjefsposisjoner i flere meglerhus i Norge og er nå administrerende direktør, porteføljeforvalter og hovedeier i Sissener AS.
Anette Trettebergstuen er langt fra alene om å drive i gråsonen mot politisk korrupsjon.
Et av de mest kjente eksemplene i Norge er tidligere SV-leder Audun Lysbakken som i 2012 måtte gå av som statsråd. Transparency International var klar i sin sak etter at Lysbakken hadde tildelt offentlige midler til politiske venner.
Les her: Lysbakken politianmeldt for korrupsjon
Lysbakkens sak er likevel helt bagatellmessig i forhold andre områder vi kan mistenke politisk korrupsjon.
Verst er antakelig bistands- og utenrikspolitikken, der Norge hvert år bruker flere titalls milliarder kroner som i stor grad kanaliseres gjennom ulike organisasjoner, deriblant Norad og Norsk Folkehjelp.
Norad ledes av tidligere SV-topp og statsråd Bård Vegar Solhjell, mens Raymond Johansen, som tidligere har vært byrådsleder i Oslo og generalsekretær i Arbeiderpartiet, nylig ble ansatt som sjef for Norsk Folkehjelp.
Det er lett å tenke, men selvsagt vanskeligere å bevise, at både Solhjell og Johansen har «fått» disse stillingene, der de forvalter store offentlige midler, ut fra politisk bakgrunn.
Sittende statsråder og toppbyråkrater kan se med ekstra velvilje på tildelinger til disse organisasjonene med håp om lukrative stillinger der i fremtiden. Slik kan de bruke fellesskapets midler til å kjøpe seg fremtidig karriere.
Legg til at Norsk Folkehjelp er tilknyttet LO, som er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og gir partiet flere titalls millioner kroner til hver valgkamp, så blir dette samrøret temmelig stort.
Det er også flere eksempler på at dette har gått galt ved at personer som har fulgt slike karriereveier har endt med svært lukrative posisjoner for dem selv.
I noen tilfeller har det ført til regelrett misbruk, samtidig som de åpenbart ikke har lykkes med å ivareta oppgavene de har vært satt til.
Det klareste eksempelet er eksessene til tidligere Ap-statsråd, FAFO-leder og fredsmegler Terje Rød-Larsen, som levde fett på midler i FN-systemet, samtidig som han mottok private lån fra forbryteren Jeffrey Epstein.
Les også: Fredsmegler i fritt fall
Tidligere SV-leder Erik Solheim endte opp med å få sparken etter reiseregningsjuks i FNs Miljøprogram.
Les også: Erik Solheim innrømmer feil med reiseregning
Både Rød Larsen og Solheim hadde tidligere posisjoner og nettverk som med stor sannsynlighet hjalp dem til stillingene de senere ble sparket fra etter misbruk.
Spørsmålet er hvor mye midler som ble brukt på at de skulle få de lukrative internasjonale stillingene i utgangspunktet.
I sine tidligere stillinger og gjennom nettverk er det lett å tenke at de begge hadde betydelig påvirkning på den pengebruken.
I Norge er det stor sirkulasjon i topposisjoner mellom politikk og organisasjonsliv, samtidig som bruken av offentlige penger er svært stor.
At dette gir fare for politisk korrupsjon, er åpenbart.
Med den sittende regjeringen har det kommet opp et nytt område med høy risiko for politisk korrupsjon.
Regjeringens aktive næringspolitikk, der inntil 60 milliarder kroner skal deles ut og støttevinnere velges, er en gedigen honningkrukke som voktes av næringsminister Jan Christian Vestre.
Her kan det være fristende for selskapene å ansette beslutningstakere fra statsapparatet, samtidig som tildeling av store midler kan bidra til håp om lukrative stillinger i den støttede industrien senere.
At statsråden selv eier en møbelfabrikk som har utmerket seg med tilkarring av mye offentlig støtte, samtidig som de høyt prisede møblene selges til kommuner styrt av politiske venner, gjør ikke akkurat faren mindre.
Det som er nevnt her er bare en liten flik av saksfeltet politisk korrupsjon.
De sakene som har fått mediefokus er ganske få. Mørketallene er antakelig store.
Når det gjelder politisk korrupsjon er det dessverre grunn til å tro at Norge er et høyrisikoland.
Grunnen er at svært mye offentlige penger deles ut samtidig som vi ser at personer flyter lett mellom topposisjonene på giver- og mottakersiden.
Å bruke offentlige midler på å sikre egen karriere fremover, eller oppnå andre fordeler, fremstår som svært fristende. Det hele er bortimot risikofritt.
I motsetning til «vanlig» korrupsjon, så blir ikke den politiske korrupsjonen straffet.
Tiden er overmoden for å sette politisk korrupsjon på dagsorden.
Og det er politikernes ansvar å gjøre nettopp det.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
