Helge Nitteberg, sjefredaktør i Nordlys
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): «Jeg tror ikke det ville vært noen god idé med meg som ny leder i Rødt. Til det har jeg gjort altfor, altfor mye dumt i livet».
Ordene kom fra Rødt-politiker Mímir Kristjánsson i sommer, da Bjørnar Moxnes måtte trekke seg etter det famøse solbrilletyveriet.
For å ta det positive først: Uttalelsen til Kristjánsson er befriende ærlig, og den vitner om en selvinnsikt som kan være mangelvare blant folk som søker makt.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Samtidig sier uttalelsen ganske mye om vår tids forventninger til politikere og andre folk i toppverv. Du skal være feilfri. Ikke bare etter at du har fått vervet, men også lenge før. Helst fra vugge til grav.
Av og til virker det som om vi jakter på det perfekte mennesket.
Det er en skummel forventning. For vi er ikke feilfrie. I større eller mindre grad er vi som Mímir Kristjánsson. Vi gjør dumme ting hele livet.
Jo høyere vi legger lista, jo høyere blir kravet til perfeksjon. Som en kollega sa spøkefullt her om dagen: «Jeg er glad jeg aldri har skrevet masteroppgave».
I stedet for å ønske oss et samfunn som består av perfekte politikere og ledere, bør vi kanskje ønske oss et samfunn hvor tilgivelsen står sterkere. Et samfunn hvor du kan få en ny sjanse, selv om du har begått en alvorlig feil.
Hvis du skulle tatt med deg noen ut i krigen, ville du da ha valgt en som har gått på snørra, lært av sine feil og kommet seg videre? Eller ville du ha valgt en som for alt i verden har unngått situasjoner der hun kunne gjøre noe feil, og som dermed har plettfri vandel?
Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt.
Går vi 20, 30 og 40 år tilbake i tid, var det mest sannsynlig lettere å slippe unna. Det er i alle fall liten grunn til å tro at politikerne på 70-, 80- og 90-tallet var så mye mer skikkelige enn de vi har i dag.
Det som først og fremst har endret seg, er mulighetene våre til å avsløre feil, juks og fanteri. Dermed blir feilgrepene oftere kjent for offentligheten, og konsekvensene blir gjerne større og mer synlige.
Før var det for eksempel langt vanskeligere å avsløre juks i en masteroppgave. I dag kan nærmest hvem som helst avdekke et plagiat med hjelp av moderne teknologi. Som kjent var det en student som avslørte Sandra Borchs plagiat.
Ingen reiser tvil om at hun har begått en alvorlig feil. Heller ikke Borch selv. Konsekvensen kunne heller ikke blitt noen annen. Hun måtte gå av som forsknings- og høyere utdanningsminister. I særlig denne rollen mistet hun øyeblikkelig troverdighet og nødvendig autoritet etter jukset.
Spørsmålet nå er om Sandra Borch er ubrukelig for all framtid som politiker eller i andre ledende stillinger, for en feil hun begikk som 26-åring, for snart ti år siden.
Noen vil nok mene det. Jeg tror at Borch kan ha en framtid som politiker (hvis hun selv vil). Det hun kan og den erfaringen hun har, er ikke blitt borte. Nå har hun fått en erfaring, som på sikt kan gjøre henne til en bedre politiker. Kanskje til og med en politiker som er mer ydmyk og tolerant enn flere av sine kolleger.
Det må understrekes med store bokstaver at pressen og andre kontrollinstanser skal avdekke. Ikke minst når folk med makt begår åpenbare overtramp.
Alvoret i Borch-saken skal på ingen måte bagatelliseres, men det finnes nyanser. Hun har ikke gjort ubotelig skade på andre mennesker. Hun har tatt konsekvensen av et stort, stort feilskjær.
Fallet og fordømmelsen er ikke ubetydelig, men i motsetning til mange andre sto hun med rak rygg og tok ansvar for sine feil. Den ryggen er så sterk at den kan bære henne videre i viktige posisjoner i samfunnet.
Det vil helt sikkert ta tid. Det vil kanskje kreve ytterligere en kanossagang eller to. En solid porsjon ydmykhet og selvironi langt over snittet er nok påkrevd, men vi bør ikke bli overrasket om Sandra Borch er en del av rikspolitikken også etter valget om halvannet år.
Jakten på det perfekte mennesket
7
1
24.01.2024
Helge Nitteberg, sjefredaktør i Nordlys
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): «Jeg tror ikke det ville vært noen god idé med meg som ny leder i Rødt. Til det har jeg gjort altfor, altfor mye dumt i livet».
Ordene kom fra Rødt-politiker Mímir Kristjánsson i sommer, da Bjørnar Moxnes måtte trekke seg etter det famøse solbrilletyveriet.
For å ta det positive først: Uttalelsen til Kristjánsson er befriende ærlig, og den vitner om en selvinnsikt som kan være mangelvare blant folk som søker makt.
Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
Samtidig sier uttalelsen ganske mye om vår tids forventninger til politikere og andre folk i toppverv. Du skal være feilfri. Ikke bare etter at du har fått vervet, men også lenge før. Helst fra vugge til grav.
Av og til virker det som om vi jakter på det perfekte mennesket.
Det er en skummel forventning. For vi er ikke........
© Nettavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
