Hans Geelmuyden
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
NHO må lære at det er forskjell på påvirkning og medvirkning.
Hold deg oppdatert på siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone her og til Android her.
Regien på kommunikasjonen i forkant av dagens konferanse er som den pleier; NHO definerer en eller annen problemstilling, slipper et knippe rapporter for å skape debatt, og bruker konferansen til påvirke.
Målet for NHO i år er å stikke sugerøret ned i statskassen for å sikre statsstøtte og vindkraft til de største medlemmene.
Men ønsker folk dette?
Bare 38 prosent sier de vil ha mer vindkraft på land. 77 prosent er for utbygging av mer vannkraft, 70 prosent ønsker mer solkraftverk, 57 prosent tenker det er bra med vindkraft til havs og 47 prosent er tilhengere av mer kjernekraft.
Tallene er fra en spørreundersøkelse signert Respons Analyse i oktober i fjor.
Likevel vil NHO og administrerende direktør Ole Erik Almlid ha regjeringen og Stortinget med på det han kaller et «grønt hurtigtog».
NHO-sjefen foreslår at det «etableres et strukturert partnerskap mellom myndigheter og næringsliv for å sikre nødvendig forutsigbarhet og etablering av konkrete veikart for utviklingen av hydrogen, havvind og CCS».
Slik formulerer makten seg når den er grådig og har dårlige argumenter.
Forslaget fra NHO er først og fremst veldig dyrt. Ikke for industrien, men for deg og meg.
Såkalt aktiv næringspolitikk er sløsing med offentlige midler.
Når noen ber staten engasjere seg, er det fordi det ikke finnes et marked for eksisterende teknologi til dagens pris.
NHOs argument for at det er nødvendig med et «grønt hurtigtog» er at Boston Consulting Group (BCG) på bestilling fra NHO har funnet ut at Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Storbritannia har redusert klimautslippene med mellom 35 og 49 prosent siden 1990.
Norge har bare klart fem prosent. NHO mener dette er pinlig!
Hans Geelmuyden er norsk samfunnsdebattant, journalist, skribent, kommentator og tidligere sjefredaktør i Morgenbladet. Han er siviløkonom fra NHH, og har bygget, ledet, eid og solgt Geelmuyden Kiese Gruppen.
Almlid må ikke glemme at Norge i utgangspunktet er blant dem som produserer aller mest fornybar energi.
Vannkraften vår står alene for om lag 50 prosent av Norges energiforbruk i et normalår. Forholdstallet for resten av verden var 28 prosent i 2021.
Fra videregående skole husker jeg at det var vanskeligere å heve karaktersnittet prosentvis hvis utgangspunktet var 5,5 enn om det var 1.
Jeg vil tro at dette er grunnen til at NHO-sjefen ikke sparer på kruttet når han presenterer BCG rapporten; han forteller at Norge er blitt en «klimasinke», og at ingen av våre naboland er så langt unna å nå sine klimamål som Norge.
Så flesker Almlid virkelig til: – Vi må gire om det norske samfunnet, som vi aldri har gjort før for å nå klimamålene. Situasjonen er desperat. Og vi må dit.
Når du er desperat og må, så får du det til, sier Almlid. Jeg tror ikke vi har tatt nok inn over oss at vi bør være kjempedesperate fordi vi er så langt unna å nå klimamålene.
Vi trenger styrt panikk, hevder han.
Selv foretrekker jeg sunn fornuft.
Almlid burde vite at svak argumentasjon ikke blir sterkere av å snakke med utestemme.
På direkte spørsmål om hva han foreslår, svarer Almlid: – Landvind, landvind, landvind!
Men det er lettere sagt enn gjort.
Her kan du lese mer av Hans Geelmuyden
Realitetene i norsk energiproduksjon er som følger: Per april 2023 var det ifølge NVE 65 landbaserte vindkraftanlegg med totalt 1392 turbiner i Norge.
Normalårsproduksjonen var i overkant av 16,9 TWh, som tilsvarer om lag 11 prosent av den samlede produksjonen av elektrisk kraft i et normalår.
Fosen Vind er Europas største vindkraftanlegg med til sammen 277 turbiner.
Fosen-saken illustrere problemene med å bygge ut mer vindkraft på land i Norge. Har ikke Almlid fått med seg dommen i Høyesterett der sørsamene vant frem med sine krav mot staten?
Samene har rettigheter på rundt 40 prosent av norsk landareal.
Almlid sier han er desperat fordi Norge ikke når klimamålene. Men klimamålene, slik de fremstår i dag, er dessverre mest fiksjon.
Verden kommer ikke til å nå dem.
NHO kan heller ikke peke på kraftunderskudd for å be om landvind. Prognosene fra NVE forteller at Norge vil ha nok kraft frem mot 2030, og at vi deretter sannsynligvis får et betydelig kraftoverskudd frem mot 2040.
Jeg er ikke engang sikker på at Norges utfordring i årene som kommer er å skape flere arbeidsplasser. Problemet er mangel på arbeidskraft.
Derimot er det all grunn til å være bekymret over nedbyggingen av norsk natur.
Norge har ikke bare forpliktet seg til Parisavtalen. Vi er også forpliktet av FNs naturavtale som har som mål å beskytte natur- og biomangfoldet i verden.
Naturvernforbundet er svært tydelig i sin motstand mot naturødeleggende vindkraft, og anbefaler at vindkraft begrenses til mindre anlegg i allerede industrialiserte områder. Grunnrenteforliket på Stortinget før jul tar dessverre sikte på å spre utbyggingen over hele landet slik grunneierne i Senterpartiet vil.
NHOs metode for å lage politikk er både udemokratisk og gammeldags. Det holder ikke at NHO, LO og regjeringen blir enige på kammerset om utbygging av vindkraft.
Elitekommunikasjon i lukkede rom fungerer dårlig i en verden der alt blir kjent, og der folk mobiliserer åpent på nettet.
I en slik verden nytter det verken å påvirke eller true. Det er uakseptabelt når fungerende leder i Norsk Industri presser NTNU-rektor Ane Borg til å refse to forskere som har vært kritiske til NHOs egen rapport mot kjernekraft.
Maktarrogansen i Middelthuns gate kjenner ingen grenser.
NHO må lære seg å medvirke. Medvirkning handler om å snakke med folk, ikke til folk. Det handler om å dele kunnskap, ikke propaganda i rapportform.
Nordmenn vil ikke ha enorme vindmøller i egen bakgård.
Jeg håper NHOs rop om mer landvind på dagens årskonferanse blir et pust i sivet
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
visit website
