Asbjørn Svarstad
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Det hele begynte da den tyske marinens forsyningsskip «Altmark», som utga seg som sivilist, kom inn på norsk territorium utenfor Fosen.
«Altmark» leverte drivstoff og mat til lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», som i flere måneder drev jakt på britisk tonnasje.
Det skulle gå gruelig galt når britene og tyskerne begynte å leke katt og mus sør for Egersund.
For hvert av de totalt ni skipene som ble senket, plukket britene opp overlevende. Og da antallet britiske sjøfolk nærmet seg 300, ble de overført til «Altmark», som satte kurs over Atlanterhavet.
Underveis heiset skipet norsk flagg og seilte under navnet «Søgne», et triks for å narre eventuelle briter de måtte møte. Men langs norskekysten seilte «Altmark» under tysk riksflagg.
Da tyskerne et halvt år tidligere angrep Polen og utløste andre verdenskrig, erklærte den norske regjeringen landet for nøytralt. Dette krever imidlertid at nøytraliteten blir knesatt.
I Oslo må det ha oppstått noe i nærheten av panikk. Kommanderende admiral Henry Diesen ga, etter mye om og men, ordre om at «Altmark» skulle gis eskorte og tillatelse til å seile gjennom Bergens krigshavn, selv om en slik manøver slett ikke var etter boka.
«Altmark» seilte sørover med to norske torpedobåter som eskorte. Den tyske kapteinen nektet først å slippe nordmenn om bord for inspeksjon, men etter hvert fikk de likevel lov til å gå om bord.
Tyskerne lagde ekstra motorlarm og annet bråk, slik at det skulle være umulig å høre ropene fra 300 krigsfanger i lasterommet.
Også under en andre og en tredje inspeksjon, ble de norske offiserene som gikk om bord forsikret om at det ikke fantes utlendinger om bord og at alle våpen var demontert.
Jobber mest med historiske feature-artikler, politiske kommentarer og er autorisert guide i Sachsenhausen. Har siden 1996 bodd permanent i Berlin der han har arbeidet for ulike skandinaviske medier.
Den 16. februar, om formiddagen, var skuta for lengst oppdaget av britiske fly. Og snart dukket jageren «Cossack» opp med fem andre briter i kjølvannet.
Tyskeren trodde seg nok trygg i nøytrale farvann, så han la kursen innover til Jøssingfjorden. Men britene kom etter. Plutselig lå «Cossack» klar til å borde, da «Altmark» forsøkte å ramme den.
Manøveren var imidlertid mislykket og førte bare til at «Altmark» gikk på grunn.
Under skytingen, som fant sted om bord og ute på isen, ble seks eller sju tyske matroser drept.
En britisk sjømann stakk hodet ned i luka til lasterommet og ropte: «Er det noen briter her?» Svaret nedenfra lød unisont: «Vi er alle briter!» «Så kom opp. The Navy is here.»
Fangene ble hentet ut, og jubelen var stor da de kunne gå om bord i jageren. De var reddet fra å måtte tilbringe krigen i en tysk krigsfangeleir.
Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad
Begeistringen var enorm i Storbritannia, mens tyskerne, med Hitler i spissen, var rasende. Den tyske sendemannen i Oslo ble sendt til Utenriksdepartementet med en skarp protest. Var nordmennene virkelig ikke i stand til å forsvare tyske skip mot britisk aggresjon?
Den norske regjeringens forsikringer om at marinen faktisk hadde gjort alt som sto i dens makt, falt på stengrunn hos Berlins diplomatiske utsending.
Britene bare ristet på hodet av protestene fra Oslo og avviste at de hadde brutt den norske nøytraliteten.
Det bare nazitoppene i Berlin visste, var at tidligere forsvarsminister og nå partileder, Vidkun Quisling, bare to måneder tidligere hadde vært på to hemmelige møter med Hitler i Berlin.
Der doserte NS-føreren om den overhengende faren for at britiske styrker skulle gå i land og besette de viktigste byene langs Norskekysten.
Quisling mente også å kjenne til en hemmelig avtale om at Norge skulle stå på britisk side, hvis landet ble tvunget inn i krigen.
Etter «Altmark-affæren», kom Hitler til å tenke på hva den norske politikeren hadde sagt.
Bare fem dager senere ga den tyske diktatoren ordre om å sette i sving forberedelsene til en plan for overfall og okkupasjon av Norge.
Nå var det åpenbart at nordmennene allerede sto på britisk side i konflikten, og det gikk ikke an for Hitler å ta sjansen på at hans fiender skulle få de mange strategiske fordelene som britiske baser i Norge ville innebære.
Det var dessuten blitt bevist at regjeringen i Oslo ikke hadde vilje eller evne til å forsvare sin egen nøytralitet.
Både briter og tyskere kunne nok selv regne ut at Nygaardsvold-regjeringen visste om fangene om bord på «Altmark», men bevisst lukket øynene for dette faktum.
Da det gikk mot åpent sammenstøt, fikk de norske torpedobåtene i Jøssingfjorden ordre om å ikke åpne ild. Og naive regjeringsmedlemmer i Oslo trodde åpenbart på at alle andre ville forholde seg til den nøytraliteten som de selv hadde vedtatt.
Som forfatteren Geirr Harr påpeker i boka «Nøytralitetens pris», var det ikke Hitlers opprinnelige plan å trekke Norge inn i en fremtidig krig.
Uten hendelsen i Jøssingfjorden, ville han i verste fall ha ventet mye lengre. Nå ble det i stedet militært angrep med krig og fem års okkupasjon.
Fire dager etter sammenstøtet, ble de drepte tyskerne bisatt fra Sokndal kirke, som var full av mannskap og tyske diplomater tilreisende fra Oslo.
Selvsagt var også norske myndigheter godt representert under seremonien, som ble grundig rapportert i både rikspressen og utenlandske aviser.
Tyske diplomater dukket også opp på det lokale sykehuset med blomster og konfekt til de overlevende som befant seg der.
Det var først og fremst «Altmark-affæren» som åpnet den tyske despotens øyne for Norge.
I klokskapens bakspeil kan vi derfor slå fast at det uten Jøssingfjorden, ikke hadde blitt noen krig i Norge våren 1940.
Det er noe å tenke på i våre dager, når en annen hensynsløs diktator til stadighet forsøker å overbevise oss om at han verken har ønske eller planer om å angripe noen naboland.
Han skal gi seg når han bare har greid å innta Ukraina. Tro det den som vil.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
Petra Lesjak Tušek
visit website
