Asbjørn Svarstad
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den kristelige avisen Dagen melder om Bibelselskapets planer, der en sensurert Bibel er utsatt for en oppsiktsvekkende form for språkvask.
I den kommende utgaven av Johannesevangeliet vil Bibelselskapet – «avhengig av konteksten» – erstatte ordet «jøde» med «de jødiske lederne» eller «mengden».
Det handler altså om å «forhindre misforståelser eller antisemittiske tolkninger. Enkelte steder vil ordet forbli uendret», leser vi.
Begrunnelsen for den språklige «opprydningen» skal altså være bekymring for at jødene i Den hellige skrift får så negativ omtale at det nå – 2023 år senere – blir nødvendig å tone ned språkbruken.
Så nettopp i tider hvor ikke minst her boende, norske jøder blir sjikanert og truet på livet – utelukkende fordi de er jøder – så finner de bibelansvarlige på et slikt utspill.
Det er ikke bare dårlig forklart, men etterlater et kjempedigert spørsmålstegn: Kan dette i virkeligheten ha noe å gjøre med det som i våre dager skjer på Gaza?
Asbjørn Svarstad begynte å skrive i lokalavisa Dagningen, var i noen år knyttet til VG. Fra 1987 Dagbladets stringer i København. Har siden 1996 bodd permanent i Berlin der han har arbeidet for ulike skandinaviske medier. Jobber mest med historiske feature-artikler, politiske kommentarer og er autorisert guide i Sachsenhausen.
Mistanken er nærliggende – så de som står i spissen, får ha meg unnskyldt hvis de likevel skulle ha rent mel i posen.
Utspillet passer imidlertid godt inn i en mange hundre år lang kristelig tradisjon – satt på spissen i Hitler-tiden, da en ny variant av kristendommen ble lansert.
Også de tyske nazi-kristne ville ha fjernet enhver befatning med jøder og jødedom. Først ble Det gamle testamente helt fjernet. Etterpå ble kapittel etter kapittel i Det nye Testamentet rensket.
Tilbake sto «De tyske kristne» med en Jesus som riktig nok kom fra Nazareth, men som slett ikke var sønn av et ugift, jødisk par. Nei, nå ble Frelseren fremstilt som etterkommer av tyske langveisfarende på tokt i Galilea.
På den måten ble Guds sønn gjort til en ekte germaner, et rasemessig «fullverdig» medlem av «Herrefolket». Flokken hans besto også av raserene etterkommere av hvite mennesker med blå øyne – og i virkeligheten drev de en frihetskamp mot både jøder og romere.
Tankene var ikke nye, så i det samme øyeblikk Adolf Hitler overtok roret i Tyskland, kom de veltende fram fra alle kriker og kroker i den protestantiske kirken.
En nazibiskop ble etter hvert utpekt, og det var ikke uvanlig å se prester som hilste med nazistenes utstrakte hånd. I kirkene ble det slutt på å snakke om nestekjærlighet og tilgivelse. I den nye varianten av kristelig lære, var det viktigere å holde seg hard og slå tilbake, hvis en fiende forsøkte seg. Slik er germaneren nemlig skapt – fra naturens egen hånd.
Martin Luthers skrifter ble populære igjen. Der kunne presteskap og allmue lese om reformatorens vanvittige hat mot jøder og alt som var jødisk. Han foreslo rett ut at det beste er å brenne både jødene og husene deres, slik at dette ugudelige fremmedelementet en gang for alle blir fjernet fra alle tyske byer.
Hitler selv – i Mein Kampf – kunne ikke ha uttrykt det mer rått og hatefullt.
Og de tyske protestantene var gjerne med på notene. Bare noen få prosent av dem valgte å holde på sin opprinnelige variant av gudstro. Etter krigen, sto de der med sine etiske bukser langt nede på knærne. Det måtte til en kapasitet som pastor Martin Niemöller (1892–1984) for å få til en moralsk og religiøs gjenoppstandelse.
Men også han – som tilbrakte krigsårene i en konsentrasjonsleir – hadde trøbbel med det moralske konkursboet etter «De tyske kristne». Som om han ikke hadde skjønt mye av hva som gikk så gruelig galt – rykket den nye lederskikkelsen ut mot landets overlevende jøder.
Det var slett ikke bra at de dukket opp igjen, for de utgjorde en daglig og ubehagelig påminnelse for de vanlige menneskene – en erindring om hvor forferdelig tyskerne selv hadde hatt det i årene med diktatur og krig. (Pastor Niemöller inntok senere en mer nådig mening om Holocaust og de seks millionene som ble brutalt myrdet av hans egne landsmenn.)
Også i Norge forsøkte mørkebrune teologer å få Statskirken inn på en uttrykt antisemittisk linje. Den interne motstanden blant prestene var riktig nok tydelig.
Men for eksempel professor Torleiv Austad på Menighetsfakultetet har påpekt at mange av kirkefolkene som gikk i aktiv opposisjon til den nazistyrte statskirken sviktet de norske jødene – og at det antakelig kunne vært gjort mye mer for å redde flere over grensen til Sverige.
NS-presten Sigmund Feyling (1895–1980) ble under krigen innsatt av Vidkun Quislings NS-regjering som ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet. Mange mener at han i virkeligheten var NS-ministerens «onde ånd», som selv utformet og sto for departementets retningslinjer.
Mannen ble av en svensk journalist karakterisert som «skinnhellig, ærgjerrig, hensynsløs og sadistisk».
På et tidspunkt under krigen hvor det også må ha gått opp for ekspedisjonssjef Freyling hva slags dyster skjebne som i virkeligheten hadde ventet de norske jødene etter deportasjonen til Auschwitz, presterte han følgende uttalelse til det svenske nyhetsbyrået: «Det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket. Det kan kanskje i øyeblikket synes å være et grusomt skritt, men en dag vil jødene takke oss.»
Tidligere nevnte professor Austad hørtes ut til å få kaffen i vrangstrupen, da jeg konfronterte ham med Bibelselskapets nye prosjekt.
Resultatet av dagens planer for inngrep i bibelteksten, kommer til å få en effekt som er helt motsatt til den som nå hevdes å ligge til grunn. Dette kommer faktisk til å bli oppfattet som et antisemittisk utspill, påpeker han.
Den katolske pastoren Kjell Arild Pollestad er i disse dager ute med sin egen nyoversettelse av Bibelen. Han hadde akkurat lest nyhetsmeldingen i Dagen, da jeg i går fikk fatt i ham.
Pollestad er krystallklar på at oversettere skal oversette teksten ord for ord – ikke tolke den. Det som nå holder på å skje, kan sammenlignes med en oversetter som gir seg i kast med å omformulere Shakespeare eller Dostojevskij etter eget forgodtbefinnende – en helt umulig tanke, lyder hans reaksjon.
Jeg har – selvsagt – ingen forestillinger om at Bibelselskapets folk vil inn på nazitidens vås om en arisk Kristus. Men det påståtte behovet for å manipulere Johannes’ evangelium – på grunn av frykt for antisemittiske reaksjoner hos leserne – se det henger ikke på greip.
Og derfra er veien kort til å mistenke de ansvarlige for å ha en skjult agenda.
Kanskje noen bør hviske de ansvarlige i Bibelselskapet i øret at veldig få kommer til å tro på den syltynne forklaringen – og at de samtidig er i ferd med å plassere seg selv midt i en tradisjon som de ganske bestemt ikke har lyst til å tilhøre.
Her kan det nok faktisk være mer enn klokt å bruke egne argumenter – men omvendt. For gjennomfører de prosjektet sitt, så er det dem som blir stående igjen der med et smadret rykte og en forferdelig mistanke hengende over seg.
Og det kan vel strengt tatt ikke være Bibelselskapets hensikt?
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Tarik Cyril Amar
Rachel Marsden
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
