Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I det frosne landskapet av milliarder, oljefond og økonomisk overflod, kunne man tro at Norge var et paradis av velstand. Tallene taler for seg selv – over 16.000 milliarder i oljefondet. Likevel, når vi ser nærmere på hverdagen til det norske folk, avslører virkeligheten en annen historie.
Skoler som forfaller, helsevesen på randen av sammenbrudd, nedlagte sykehus, politistyrker som mister viktige ressurser, og infrastruktur som forvitrer – dette er ikke scenarioer fra en dystopisk fremtid, det er dagens Norge. Til tross for en voksende økonomisk kake, ser vi at vårt velferdssamfunn er på vei mot en kritisk korsvei.
Les også
– Symptom på at det er noe som svikter i velferdssamfunnet
Oljefondet, den økonomiske tryllestaven, gir et inntrykk av ubegrenset rikdom. Men når det kommer til praktisk anvendelse, ser vi at utfordringene hopper i fanget vårt. Kommunene, bærerne av vårt lokale velferdssystem, lider. Skolene er i dårlig forfatning, helsevesenet strekker seg til det ytterste, og veiene viser tydelige tegn på forfall.
Den norske mentaliteten, preget av et ønske om mindre skatt og økonomisk selvstendighet, er forståelig. Likevel, det er på tide å stille spørsmålene:
- Hvor går grensen mellom personlig økonomisk gevinst og fellesskapets behov?
- Skal vi fortsette å presse på for mindre skatt, selv om det betyr at hjertet av velferdssamfunnet vårt svikter?
- At de som sitter nederst ved bordet, de med de svakeste stemmene, taper gang på gang?
- At forskjellene i samfunnet øker, og de rike krever mer og mer til seg selv?
Vi er inne i egoismens tidsalder. Vi er blitt en nasjon der de som har penger tenker mer med lommeboka enn med hjertet, og de som har lite fra før, stadig får mindre. Vi bryr oss ikke om de rundt oss, vi bygger kunstige fasader, og spiller lykkelige og vellykket. Er det et liv å være stolt av?
Les også
Bekjempelse av fattigdom – sak nummer en i Fredrikstad
Nå er tiden inne for et nasjonalt selvrefleksjonsøyeblikk. Å bygge et sterkt samfunn krever kompromisser og en forståelse for at fellesskapet ikke kan opprettholdes med mindre vi er villige til å bidra. Det er på tide å innse at velferdssamfunnet vårt er avhengig av et bærekraftig økonomisk fundament.
Vi må spørre oss selv: Vil vi være det landet som, i jakten på personlig rikdom, mister kjernen av det vi er? Et land som sparer seg til fant, setter velferdssamfunnet på spill og glemmer at ekte rikdom går utover økonomiske tall.
Det er på tide å forplikte seg til et felles mål, å investere i vår felles fremtid. For i det store regnestykket av nasjonens suksess, er det ikke bare oljefondets tall som teller, men også vår vilje til å bidra til et bærekraftig og sterkt velferdssamfunn.
Jeg håper 2024 kan være starten på å finne tilbake til det norske samholdet, der vi bryr oss om de rundt oss, klager mindre, bidrar til fellesskapet, og satser på de menneskene som bor her. Uansett hva de har i lommeboken, eller hvilke evner de har fått utdelt, for alle er vi like viktige.
God jul og et godt nytt år ønskes til dere alle!
I det frosne landskapet av milliarder, oljefond og økonomisk overflod, kunne man tro at Norge var et paradis av velstand. Tallene taler for seg selv – over 16.000 milliarder i oljefondet. Likevel, når vi ser nærmere på hverdagen til det norske folk, avslører virkeligheten en annen historie.
Skoler som forfaller, helsevesen på randen av sammenbrudd, nedlagte sykehus, politistyrker som mister viktige ressurser, og infrastruktur som forvitrer – dette er ikke scenarioer fra en dystopisk fremtid, det er dagens Norge. Til tross for en voksende økonomisk kake, ser vi at vårt velferdssamfunn er på vei mot en kritisk korsvei.
Oljefondet, den økonomiske tryllestaven, gir et inntrykk av ubegrenset rikdom. Men når det kommer til praktisk anvendelse, ser vi at utfordringene hopper i fanget vårt. Kommunene, bærerne av vårt lokale velferdssystem, lider. Skolene er i dårlig forfatning, helsevesenet strekker seg til det ytterste, og veiene viser tydelige tegn på forfall.
Den norske mentaliteten, preget av et ønske om mindre skatt og økonomisk selvstendighet, er forståelig. Likevel, det er på tide å stille spørsmålene:
Vi er inne i egoismens tidsalder. Vi er blitt en nasjon der de som har penger tenker mer med lommeboka enn med hjertet, og de som har lite fra før, stadig får mindre. Vi bryr oss ikke om de rundt oss, vi bygger kunstige fasader, og spiller lykkelige og vellykket. Er det et liv å være stolt av?
Nå er tiden inne for et nasjonalt selvrefleksjonsøyeblikk. Å bygge et sterkt samfunn krever kompromisser og en forståelse for at fellesskapet ikke kan opprettholdes med mindre vi er villige til å bidra. Det er på tide å innse at velferdssamfunnet vårt er avhengig av et bærekraftig økonomisk fundament.
Vi må spørre oss selv: Vil vi være det landet som, i jakten på personlig rikdom, mister kjernen av det vi er? Et land som sparer seg til fant, setter velferdssamfunnet på spill og glemmer at ekte rikdom går utover økonomiske tall.
Det er på tide å forplikte seg til et felles mål, å investere i vår felles fremtid. For i det store regnestykket av nasjonens suksess, er det ikke bare oljefondets tall som teller, men også vår vilje til å bidra til et bærekraftig og sterkt velferdssamfunn.
Jeg håper 2024 kan være starten på å finne tilbake til det norske samholdet, der vi bryr oss om de rundt oss, klager mindre, bidrar til fellesskapet, og satser på de menneskene som bor her. Uansett hva de har i lommeboken, eller hvilke evner de har fått utdelt, for alle er vi like viktige.
God jul og et godt nytt år ønskes til dere alle!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
