Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Poenget er at folk er folk,
også mennesker med problemer assosiert med «rusmidler».
Nicolay B. Johansen
Skyggeutvalget: Rusfeltet må granskes
Nylig kunne lokalavisa melde om at rusavhengige kan få et eget brukerrom i Fredrikstad. En gladnyhet for de det gjelder. Hadde brukerrommet kommet for ti år siden, hadde brukerne muligens blitt betegnet som «narkomane» eller «rusmisbrukere».
Den stemplinga, stigmatiseringa og kriminaliseringa som er bedrevet her til lands i forhold til brukere/misbrukere av legemidler, substitusjonsmedisiner og illegale stoffer de siste 60 åra, kan ikke ha gjort situasjonen bedre for noen.
Ei heller for samfunnet vi lever i. Tvert imot: Det har foregått brudd på menneskerettigheter i et par generasjoner.
Politi og domstoler har i en årrekke bedrevet/tillatt ulovlige ransakinger, ulovlige razziaer og ulovlige fengslinger basert på moralsk panikk og ikke lovverk.
Jeg har lært at vi mennesker er et produkt av både vår kulturelle, sosiale og personlige historie
Det gjør ikke situasjonen bedre av at både media og det offentlige fortsatt benytter begreper som «rusavhengige» og «rusmisbrukere» for å betegne enkeltpersoner.
Det åpenbare og allmenngyldige faktum om at vi ikke er handlingene vi utfører, handlinger er noe vi gjør,ignoreres helt i forhold til avvikerne vi misliker.
Jeg har lært at vi mennesker er et produkt av både vår kulturelle, sosiale og personlige historie. Jeg har også lært at den som blir mobbet, avvist, fordømt, utstøtt, stemplet, straffet og stigmatisert får et annet liv enn flertallet. Målt i livskvalitet.
Der det påføres skyld og skam produseres det avvikere. Prosessen starter med stempling og ender opp som stigmatisering – i en «selvoppfyllende profeti».
Den 12. sep. 1965 kunne FB melde: «Narkotika-tabletter selges på bryggene i Fredrikstad. Selgerne kjøper i apotek på lægeresepter.
Ingen ble pågrepet. Ingen straffesak opprettet. En person innlagt på sykehus på grunn av overdose: «Politiet i Fredrikstad har kjennskap til flere narkotikere som benytter seg av salget på bryggene, og også en del ungdom, hører med til tablettselgernes kunder, frykter man.»
Mitt fokus er politiets og avisas bruk av begrepet «narkotikere». Hvor fikk de begrepet fra? Det har aldri vært politiets oppgave å bidra med personkarakteristikker på den måten?
Som om personene automatisk defineres kun ut fra at personene handler og bruker/misbruker reseptbelagte piller? Å bli omtalt/behandlet ut fra en enkelt egenskap forbundet med nedvurdering er å stigmatisere.
- Hvor har politiet det fra?
- Hvor har lokalavisa det fra?
- Hvor har vi det fra?
I dagligtalen, i det offentlige, i mediene ble det utbredt å bruke begrepene «de langhårede», «hasjrøkerne», «pillemisbrukere», «narkomane», «junkie», dophue», «speedfrik», «rusmisbrukere», «rusmiddelavhengige» og «rusavhengige» om personer som bruker/misbruker legemidler og/eller illegale stoffer.
Her er en tabell som viser lokalavisa Fredriksstad Blads bruk av fem utbredte begreper i perioden 1965 – 2023:
Begrepsbruk
1965–1990
1990–2020
2020 -2023
Narkomane
826 1001 13
Stoffmisbrukere
337 142 0
Rusmisbrukere
60 987 34
Rusavhengige
1 320 41
Rusmiddelavhengige
0 21 4
Begrepet «narkotikere» forsvant i 1984. Avisa brukte begrepet 13 ganger siden 1965, viser et søk på Nasjonalbiblioteket.
FÅ MED DEG FOLKEMØTE OM LEGALISERING PÅ LITTERATURHUSET MANDAG 15. APRIL
Nylig leste jeg om en politimann som var tiltalt for vold og overdrevet maktbruk, hadde betegnet offeret som «kokainhue». En personkarakteristikk som for meg var helt ny.
Politiinstruksen sier at politiet skal forebygge og motvirke kriminalitet, og at jobben «skal alltid være basert på respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og det enkelte menneskes verdighet».
Å se ned på og å stemple andre, kan være en metode for å heve sitt eget selvbilde
Er det verdig å betegne enkeltpersoner på denne måten? Hva skal disse begrepene føre til for godt? Trenger vi dem?
Å se ned på og å stemple andre, kan være en metode for å heve sitt eget selvbilde. Det kan også handle om uvitenhet, fordommer og frykt. Å stemple andre personer, er å skape avstand gjennom å fokusere kun på en eller enkelte deler av personens gjøren og laden.
Det er derfor på tide å ta et oppgjør med både begrepsbruk og holdninger når det gjelder det å omtale våre medmennesker og den situasjonen de befinner seg i. Alle mennesker har, og fyller mange ulike roller hver eneste time i døgnet. Nå, i 2024, enda flere roller enn i 1965.
Du tror du kan se, men du ser bare det du vil se?
Vi er ikke de gode.
De er ikke de onde.
Poenget er at folk er folk,
også mennesker med problemer assosiert med «rusmidler».
Nicolay B. Johansen
Skyggeutvalget: Rusfeltet må granskes
Nylig kunne lokalavisa melde om at rusavhengige kan få et eget brukerrom i Fredrikstad. En gladnyhet for de det gjelder. Hadde brukerrommet kommet for ti år siden, hadde brukerne muligens blitt betegnet som «narkomane» eller «rusmisbrukere».
Den stemplinga, stigmatiseringa og kriminaliseringa som er bedrevet her til lands i forhold til brukere/misbrukere av legemidler, substitusjonsmedisiner og illegale stoffer de siste 60 åra, kan ikke ha gjort situasjonen bedre for noen.
Ei heller for samfunnet vi lever i. Tvert imot: Det har foregått brudd på menneskerettigheter i et par generasjoner.
Politi og domstoler har i en årrekke bedrevet/tillatt ulovlige ransakinger, ulovlige razziaer og ulovlige fengslinger basert på moralsk panikk og ikke lovverk.
Jeg har lært at vi mennesker er et produkt av både vår kulturelle, sosiale og personlige historie
Det gjør ikke situasjonen bedre av at både media og det offentlige fortsatt benytter begreper som «rusavhengige» og «rusmisbrukere» for å betegne enkeltpersoner.
Det åpenbare og allmenngyldige faktum om at vi ikke er handlingene vi utfører, handlinger er noe vi gjør,ignoreres helt i forhold til avvikerne vi misliker.
Jeg har lært at vi mennesker er et produkt av både vår kulturelle, sosiale og personlige historie. Jeg har også lært at den som blir mobbet, avvist, fordømt, utstøtt, stemplet, straffet og stigmatisert får et annet liv enn flertallet. Målt i livskvalitet.
Der det påføres skyld og skam produseres det avvikere. Prosessen starter med stempling og ender opp som stigmatisering – i en «selvoppfyllende profeti».
Den 12. sep. 1965 kunne FB melde: «Narkotika-tabletter selges på bryggene i Fredrikstad. Selgerne kjøper i apotek på lægeresepter.
Ingen ble pågrepet. Ingen straffesak opprettet. En person innlagt på sykehus på grunn av overdose: «Politiet i Fredrikstad har kjennskap til flere narkotikere som benytter seg av salget på bryggene, og også en del ungdom, hører med til tablettselgernes kunder, frykter man.»
Mitt fokus er politiets og avisas bruk av begrepet «narkotikere». Hvor fikk de begrepet fra? Det har aldri vært politiets oppgave å bidra med personkarakteristikker på den måten?
Som om personene automatisk defineres kun ut fra at personene handler og bruker/misbruker reseptbelagte piller? Å bli omtalt/behandlet ut fra en enkelt egenskap forbundet med nedvurdering er å stigmatisere.
I dagligtalen, i det offentlige, i mediene ble det utbredt å bruke begrepene «de langhårede», «hasjrøkerne», «pillemisbrukere», «narkomane», «junkie», dophue», «speedfrik», «rusmisbrukere», «rusmiddelavhengige» og «rusavhengige» om personer som bruker/misbruker legemidler og/eller illegale stoffer.
Her er en tabell som viser lokalavisa Fredriksstad Blads bruk av fem utbredte begreper i perioden 1965 – 2023:
Begrepsbruk
1965–1990
1990–2020
2020 -2023
Narkomane
Stoffmisbrukere
Rusmisbrukere
Rusavhengige
Rusmiddelavhengige
Begrepet «narkotikere» forsvant i 1984. Avisa brukte begrepet 13 ganger siden 1965, viser et søk på Nasjonalbiblioteket.
FÅ MED DEG FOLKEMØTE OM LEGALISERING PÅ LITTERATURHUSET MANDAG 15. APRIL
Nylig leste jeg om en politimann som var tiltalt for vold og overdrevet maktbruk, hadde betegnet offeret som «kokainhue». En personkarakteristikk som for meg var helt ny.
Politiinstruksen sier at politiet skal forebygge og motvirke kriminalitet, og at jobben «skal alltid være basert på respekt for de grunnleggende menneskerettigheter og det enkelte menneskes verdighet».
Å se ned på og å stemple andre, kan være en metode for å heve sitt eget selvbilde
Er det verdig å betegne enkeltpersoner på denne måten? Hva skal disse begrepene føre til for godt? Trenger vi dem?
Å se ned på og å stemple andre, kan være en metode for å heve sitt eget selvbilde. Det kan også handle om uvitenhet, fordommer og frykt. Å stemple andre personer, er å skape avstand gjennom å fokusere kun på en eller enkelte deler av personens gjøren og laden.
Det er derfor på tide å ta et oppgjør med både begrepsbruk og holdninger når det gjelder det å omtale våre medmennesker og den situasjonen de befinner seg i. Alle mennesker har, og fyller mange ulike roller hver eneste time i døgnet. Nå, i 2024, enda flere roller enn i 1965.
Du tror du kan se, men du ser bare det du vil se?
Vi er ikke de gode.
De er ikke de onde.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
