Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ingen gir deg frihet,
den må du ta selv!
Jens Bjørneboe
For 40 år siden – 11. november 1983, skrev Fredriksstad Blad:
«30 ungdommer skrev et lite stykke byhistorie i går kveld da trebygningen på St.Croix skole ble okkupert»
Vi okkuperte og fikk sympati: «Det de unge har gjort er for så vidt en ulovlig handling, men vi må vel se i øynene at de ble tvunget til det. Denne sivile ulydigheten har min fulle støtte», sa Harry Hansen til Fredriksstad Blad noen dager etter okkupasjonen.
Kampen hadde vart lenge og motstanden var stor:
«Kravet om «et sted å være» ble jevnlig fremmet av ungdommen helt fra sekstiårene av. Men i kommunen møtte ungdommen med liten forståelse: Var ikke det store foreningstilbudet som eksisterte godt nok?
Fritidskonsulent Oddvar Johansen «frøs på ryggen» når han ble møtt med kravet om «et sted å være». Også han foretrakk å støtte det foreningstilbudet som fantes fremfor å bygge «varmestuer» for ungdommen», slik det står i bind 6 av Fredrikstad bys historie
Vi gikk i demonstrasjonstog, vi samlet inn over 1.100 underskrifter som vi overrakte ordfører Thøgersen på Lykkeberg flere år tidligere. Vi kalte oss «Uorganisert ungdom».
Kommunen vedtok å rive. Vi okkuperte!
Aktivitetshus eller pinneved!
Okkupasjonen torsdag 10. november 1983 var godt planlagt. Møter og detaljer. Fordeling av arbeidsoppgaver. Det var jungeltelegraf og sivil ulydighet.
Vi hadde en fullastet bil klar med utstyr; verktøy, paroler, gassovner, mat, madrasser og soveposer m.m.
Vi okkuperte en gammel skole som kommunen ville erstatte med en parkeringsplass. Parolen var; Aktivitetshus eller pinneved!
To regler gjaldt under okkupasjonen:
- Kardemommeloven
- Ingen rusmidler
«Det er fullt mulig å snakke om et nytt ungdomsopprør ved inngangen til åttitallet. Flere norske byer opplevde opptøyer og slagsmål mellom ungdom og politi. Opptøyene kunne arte seg som rene pøbelstreker eller som organiserte husokkupasjoner. Det er vanlig å karakterisere dette opprøret som nedenfra, fra arbeidsløs ungdom, og andre som falt på siden av samfunnet».
Bestemor som pønker
Mens vi fryktet at politiet skulle komme mannsterke med både hunder, køller og tåregass, begynte vi å rydde og pusse opp bygningen innvendig. Flere kom til. Vi ville ha et sjølstyrt aktivitetshus. Vi vasket og malte. Vi fikk både maling og utstyr gratis fra fabrikk og butikk.
En av okkupantene utnevnte seg sjøl til kjøkkensjef. Jeg kjente han kun som han som hadde spist 666 fleinsopp og overlevd!
Mat fikk vi av butikker og av bestemora, på over 80 år, til et par av okkupantene; «Hvis de kan være pønkere, kan jeg og», sa hun. Hun kom trillende dagen etter okkupasjonen med en handlevogn full av brød hun hadde fått/kjøpt i Domus. For ei dame! En tidligere velkjent fiskehandler dukket opp med både reker og fiskekaker. For en mann!
En av okkupantene utnevnte seg sjøl til kjøkkensjef. Jeg kjente han kun som han som hadde spist 666 fleinsopp og overlevd! Han lagde matpakker til de som måtte på skole, frokost og middag til alle okkupantene. For en mann!
En annen tok ansvar for å innrede en kafé i første etasje – og fikk med seg flere, mens andre lagde et såkalt «Myse-rom», en annen inviterte til å lage en kjempe-collage, noen drev med fotografi, mens andre var opptatt av å male kunst, andre danset ballet, mens andre spilte i band. Både hesten «Sebastian» og de to rottene til de to unge «pønke-jentene» måtte vi akseptere. De skadet jo ingen.
Vi var en herlig blanding av skoleelever, studenter, arbeidsledige, sosialklienter, musikere, kunstnere og andre «avvikere». Det meste ble avgjort på allmøter etter behov. Strukturen innad var svært antiautoritær, spontan og flat. Noe dette sitatet fra FB kan illustrere: «Vårt forsøk på å få intervjue noen få talsmenn blir ikke tatt nådig opp. Her hersker demokratiet. Ingen er viktigere enn andre. Og alle vil ha et ord med i laget.»
Bildeserie
St. Croix-huset - 25-årsjubileum
Brant ned til grunnen
Vi var optimister med samme målsetting: Et hus drevet av de som har lyst – med et innhold vi sjøl kunne bestemme. Enkelte ville gå i dialog med kommunen (og gjorde det), mens de fleste hadde fått nok av «kommunalt prek».
Sterke minner:
- En kveld var det underholdning med elektrisk musikk som plutselig ble avbrutt: Det banket på døra. De yngste av okkupantene, de som skulle på skole dagen etter, hadde gått til «sengs», og ville sove. De ba om ro. Det fikk de umiddelbart.
- Mens vi malte hele gangen i andre etasje i rødt, gult, grønt og svart, overhørte jeg en samtale mellom en person som kom utenfra, og som ønsket å ha med seg en av malerne ut i byen for å skaffe amfetamin, og hun som malte Rastafari-fargene, avslo kontant: «Jeg vil heller være her å male!» For ei dame!
- Motmakt, anarki, kreativitet, solidaritet. Aldri kaos.
Det var dagen vi skulle åpne huset for allmennheten. Ingen overnattet fordi det var 14 grader kaldt ute – og kommunen hadde koblet fra all elektrisitet 02. januar.
Bjørn-Steinar «Baader» har publisert to kortfilmer fra denne tiden:
Ingen gir deg frihet,
den må du ta selv!
Jens Bjørneboe
For 40 år siden – 11. november 1983, skrev Fredriksstad Blad:
«30 ungdommer skrev et lite stykke byhistorie i går kveld da trebygningen på St.Croix skole ble okkupert»
Vi okkuperte og fikk sympati: «Det de unge har gjort er for så vidt en ulovlig handling, men vi må vel se i øynene at de ble tvunget til det. Denne sivile ulydigheten har min fulle støtte», sa Harry Hansen til Fredriksstad Blad noen dager etter okkupasjonen.
Kampen hadde vart lenge og motstanden var stor:
«Kravet om «et sted å være» ble jevnlig fremmet av ungdommen helt fra sekstiårene av. Men i kommunen møtte ungdommen med liten forståelse: Var ikke det store foreningstilbudet som eksisterte godt nok?
Fritidskonsulent Oddvar Johansen «frøs på ryggen» når han ble møtt med kravet om «et sted å være». Også han foretrakk å støtte det foreningstilbudet som fantes fremfor å bygge «varmestuer» for ungdommen», slik det står i bind 6 av Fredrikstad bys historie
Vi gikk i demonstrasjonstog, vi samlet inn over 1.100 underskrifter som vi overrakte ordfører Thøgersen på Lykkeberg flere år tidligere. Vi kalte oss «Uorganisert ungdom».
Kommunen vedtok å rive. Vi okkuperte!
Okkupasjonen torsdag 10. november 1983 var godt planlagt. Møter og detaljer. Fordeling av arbeidsoppgaver. Det var jungeltelegraf og sivil ulydighet.
Vi hadde en fullastet bil klar med utstyr; verktøy, paroler, gassovner, mat, madrasser og soveposer m.m.
Vi okkuperte en gammel skole som kommunen ville erstatte med en parkeringsplass. Parolen var; Aktivitetshus eller pinneved!
To regler gjaldt under okkupasjonen:
«Det er fullt mulig å snakke om et nytt ungdomsopprør ved inngangen til åttitallet. Flere norske byer opplevde opptøyer og slagsmål mellom ungdom og politi. Opptøyene kunne arte seg som rene pøbelstreker eller som organiserte husokkupasjoner. Det er vanlig å karakterisere dette opprøret som nedenfra, fra arbeidsløs ungdom, og andre som falt på siden av samfunnet».
Mens vi fryktet at politiet skulle komme mannsterke med både hunder, køller og tåregass, begynte vi å rydde og pusse opp bygningen innvendig. Flere kom til. Vi ville ha et sjølstyrt aktivitetshus. Vi vasket og malte. Vi fikk både maling og utstyr gratis fra fabrikk og butikk.
En av okkupantene utnevnte seg sjøl til kjøkkensjef. Jeg kjente han kun som han som hadde spist 666 fleinsopp og overlevd!
Mat fikk vi av butikker og av bestemora, på over 80 år, til et par av okkupantene; «Hvis de kan være pønkere, kan jeg og», sa hun. Hun kom trillende dagen etter okkupasjonen med en handlevogn full av brød hun hadde fått/kjøpt i Domus. For ei dame! En tidligere velkjent fiskehandler dukket opp med både reker og fiskekaker. For en mann!
En av okkupantene utnevnte seg sjøl til kjøkkensjef. Jeg kjente han kun som han som hadde spist 666 fleinsopp og overlevd! Han lagde matpakker til de som måtte på skole, frokost og middag til alle okkupantene. For en mann!
En annen tok ansvar for å innrede en kafé i første etasje – og fikk med seg flere, mens andre lagde et såkalt «Myse-rom», en annen inviterte til å lage en kjempe-collage, noen drev med fotografi, mens andre var opptatt av å male kunst, andre danset ballet, mens andre spilte i band. Både hesten «Sebastian» og de to rottene til de to unge «pønke-jentene» måtte vi akseptere. De skadet jo ingen.
Vi var en herlig blanding av skoleelever, studenter, arbeidsledige, sosialklienter, musikere, kunstnere og andre «avvikere». Det meste ble avgjort på allmøter etter behov. Strukturen innad var svært antiautoritær, spontan og flat. Noe dette sitatet fra FB kan illustrere: «Vårt forsøk på å få intervjue noen få talsmenn blir ikke tatt nådig opp. Her hersker demokratiet. Ingen er viktigere enn andre. Og alle vil ha et ord med i laget.»
Vi var optimister med samme målsetting: Et hus drevet av de som har lyst – med et innhold vi sjøl kunne bestemme. Enkelte ville gå i dialog med kommunen (og gjorde det), mens de fleste hadde fått nok av «kommunalt prek».
Sterke minner:
Det var dagen vi skulle åpne huset for allmennheten. Ingen overnattet fordi det var 14 grader kaldt ute – og kommunen hadde koblet fra all elektrisitet 02. januar.
Bjørn-Steinar «Baader» har publisert to kortfilmer fra denne tiden:
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
