Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fra idretten kjenner vi godt til gule kort. Det gis til en deltager som har gjort seg fortjent til dette pga. dårlig atferd. Et slikt kort kan få katastrofale følger. Man drar det med seg videre i sesongen, og det kan fort skifte farge til rødt, dersom kort nummer to må idømmes.
Med andre ord: Gult kort gir en kraftig advarsel om at din atferd ikke aksepteres etter spillets regler.
Man kan snart stille spørsmål om slik avstraffelse også bør innføres innen andre profesjoner. Jeg tenker særlig på offentlige tillitsverv.
Det synes ikke å ta slutt på skandaler på høyt nivå innen den politiske hverdagen. Noen dummer seg skikkelig ut og sender sjokkbølger over det ganske land. Vi som kaller oss alminnelige velgere, rister oppgitt på hodet.
En kort repetisjon over noen hendelser:
- Metoo slo voldsomt ut for enkelte, naturlig nok. Men etter en tid synes alt å være glemt. Man har bedt om unnskyldning og tiljubles av mengden.
- Andre har ikke visst hvor langt det er til arbeidsplassen sin eller til møtesteder de hevder å ha besøkt. Reiseregninger sendes i øst og vest.
- Noen synes ikke å vite hvor de bor, på gratis statshybel eller hos mor og far.
- Andre igjen leier ut sin statshybel og tjener penger på det.
Å få makt kan lett føre til kameraderi, og gode venner får bra betalte jobber og verv. Det offentlige betaler. Intet nytt under solen der heller.
Habilitet er i så måte et ofte brukt ord vi har lært å kjenne etter hvert.
Noen mistenkes for fusk og fanteri innen utdanningen sin.
Noen har øyensynlig store problemer med alkohol og ødelegger for partiet sitt og skuffer velgerne.
Mildt sagt: Det verste er, synes jeg, at mesteparten av det som er påtalt de senere årene har kun vært til egen fordel. Sunt bondevett, som vi har vært stolte av å bruke enten vi er oppvokst på landet eller i byen, synes å være ganske langt borte fra noen politikere.
Verden er inne i grufull tid.
Europa – og Norge – krever skikkelige ledere. Vi har selv en nabo som vi gjerne skulle ha kvittet oss med, men som kjent velger man ikke sine naboer.
Topp-politikerne ser jeg på som våre ledere. For å ivareta Norges interesser har vi vist disse tillit gjennom demokratiske valg. Vi forventer at de holder hodet kaldt i alle slags situasjoner. Å være leder krever årvåkenhet og ansvarlighet.
Personlig begynner jeg å tvile på om alle klarer å holde hodet kaldt, og om de er kvalifiserte til å ta viktige avgjørelser hvis det verste skulle skje. Noen politikere har vist, mener jeg, at det er grunn til å tvile på det. Vil de klare å stå imot under sterkt press, hvis alvorligere avgjørelser må tas?
Når ledere svikter, blir de ofte skiftet ut. Slik virker ikke systemet på Stortinget. Har du fått stortingsplass, er du nærmest hellig. Du kan ikke sparkes ut derfra. Som stortingsrepresentant Celius sa i «Det lykkelige valg» av Nils Kjær:
«På Stortinget er det godt å sitte. Kanskje sitter man for godt?»
Kanskje burde man utdele gule kort også blant disse storspillerne som en klar advarsel om at her har du tråkket skikkelig over? Gjør man for mange sprell, bør muligens kort nummer to gis av overdommeren – presidentskapet?
Jeg synes det er veldig skuffende å høre om episoder som man aldri kunne tro var tilfelle blant noen av våre tillitsvalgte. Er det noe rart at respekten – og dermed også tilliten – til politikere synker?
Man skal ikke skjære alle over en kam, jeg hører den, men jeg synes det er litt for mange det hefter alvorlige saker med. Man må kunne forvente at topplederne våre går foran som gode eksempler. Gjør man grove feil, bør man vurdere å dele ut gult kort som en advarsel.
For øvrig: Jeg synes synd på statsministeren som flere ganger har måttet stå standrett for både det ene og det andre på vegne av sine politikerkolleger. Det er ikke et lederansvar. Det har blitt vel mye etter hvert.
Fra idretten kjenner vi godt til gule kort. Det gis til en deltager som har gjort seg fortjent til dette pga. dårlig atferd. Et slikt kort kan få katastrofale følger. Man drar det med seg videre i sesongen, og det kan fort skifte farge til rødt, dersom kort nummer to må idømmes.
Med andre ord: Gult kort gir en kraftig advarsel om at din atferd ikke aksepteres etter spillets regler.
Man kan snart stille spørsmål om slik avstraffelse også bør innføres innen andre profesjoner. Jeg tenker særlig på offentlige tillitsverv.
Det synes ikke å ta slutt på skandaler på høyt nivå innen den politiske hverdagen. Noen dummer seg skikkelig ut og sender sjokkbølger over det ganske land. Vi som kaller oss alminnelige velgere, rister oppgitt på hodet.
En kort repetisjon over noen hendelser:
Å få makt kan lett føre til kameraderi, og gode venner får bra betalte jobber og verv. Det offentlige betaler. Intet nytt under solen der heller.
Habilitet er i så måte et ofte brukt ord vi har lært å kjenne etter hvert.
Noen mistenkes for fusk og fanteri innen utdanningen sin.
Noen har øyensynlig store problemer med alkohol og ødelegger for partiet sitt og skuffer velgerne.
Mildt sagt: Det verste er, synes jeg, at mesteparten av det som er påtalt de senere årene har kun vært til egen fordel. Sunt bondevett, som vi har vært stolte av å bruke enten vi er oppvokst på landet eller i byen, synes å være ganske langt borte fra noen politikere.
Verden er inne i grufull tid.
Europa – og Norge – krever skikkelige ledere. Vi har selv en nabo som vi gjerne skulle ha kvittet oss med, men som kjent velger man ikke sine naboer.
Topp-politikerne ser jeg på som våre ledere. For å ivareta Norges interesser har vi vist disse tillit gjennom demokratiske valg. Vi forventer at de holder hodet kaldt i alle slags situasjoner. Å være leder krever årvåkenhet og ansvarlighet.
Personlig begynner jeg å tvile på om alle klarer å holde hodet kaldt, og om de er kvalifiserte til å ta viktige avgjørelser hvis det verste skulle skje. Noen politikere har vist, mener jeg, at det er grunn til å tvile på det. Vil de klare å stå imot under sterkt press, hvis alvorligere avgjørelser må tas?
Når ledere svikter, blir de ofte skiftet ut. Slik virker ikke systemet på Stortinget. Har du fått stortingsplass, er du nærmest hellig. Du kan ikke sparkes ut derfra. Som stortingsrepresentant Celius sa i «Det lykkelige valg» av Nils Kjær:
«På Stortinget er det godt å sitte. Kanskje sitter man for godt?»
Kanskje burde man utdele gule kort også blant disse storspillerne som en klar advarsel om at her har du tråkket skikkelig over? Gjør man for mange sprell, bør muligens kort nummer to gis av overdommeren – presidentskapet?
Jeg synes det er veldig skuffende å høre om episoder som man aldri kunne tro var tilfelle blant noen av våre tillitsvalgte. Er det noe rart at respekten – og dermed også tilliten – til politikere synker?
Man skal ikke skjære alle over en kam, jeg hører den, men jeg synes det er litt for mange det hefter alvorlige saker med. Man må kunne forvente at topplederne våre går foran som gode eksempler. Gjør man grove feil, bør man vurdere å dele ut gult kort som en advarsel.
For øvrig: Jeg synes synd på statsministeren som flere ganger har måttet stå standrett for både det ene og det andre på vegne av sine politikerkolleger. Det er ikke et lederansvar. Det har blitt vel mye etter hvert.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
