Franske bønder er på barrikadene. Det er ikke noe nytt, men denne gangen er det ikke bare melkeprisene som er stridstema, men hele det jordbrukspolitiske systemet. Bøndene «sitter i knipetangen» slik radiokanalen France Culture (25. januar) beskriver det – mellom EUs jordbrukspolitikk som gjennom tiår har presset fram et høyproduktivt jordbruk med stor gjeld og små fortjenestemarginer, og nye krav til miljø og dyrevelferd fra det samme EU.
Ole-Jacob Christensen Ole-Jacob Christensen har mastergrad i franske områdestudier og er tidligere småbruker. (Privat)
Denne motsetningen, mellom et økonomisk system som bruker kloden som gruve og søppelbøtte, og forsøket på å bremse de verste konsekvensene av dette gjennom det grønne skiftet, er interessant. Ikke bare fordi bønder i de fleste land er satt i dette dilemmaet, men fordi konflikten går igjen på de fleste samfunnsområder. Og fordi dette ser ut til å bli hovedkonflikten i vestlig politikk i årene framover.
For mange bønder er situasjonen ubehagelig. En kornbonde fra Vest-Frankrike, som var ute og demonstrerte for første gang i sitt liv, uttalte til France Culture at han «forsto de nye miljønormene», men at han «ikke sprøytet med glede, men av økonomisk nødvendighet», og at han «ikke kunne arbeide gratis».
Mange bønder er hardt økonomisk presset, antallet selvmord er langt høyere enn i resten av befolkningen.
Er det da rart at mange bønder føler seg lurt når EU-kommisjonen senere legger restriksjoner på gjødselmengdene, krever reduksjon i dyretallet og forbyr sprøytemidler som monokulturene er avhengig av?
«Vi har ingen (politisk) etikett», sier en bonde i en traktordemonstrasjon i Sør-Frankrike til tidsskriftet Marianne. Ikke desto mindre ønsker det franske Bondelaget, FNSEA å ta styringen.
Mange bønder er hardt økonomisk presset, antallet selvmord er langt høyere enn i resten av befolkningen.
Høyresiden bruker misnøyen til et oppgjør med det grønne skiftet. I Nederland ga dette seg utslag i et nytt parti i 2019, BoerBurgerBeweging, som har oppnådd overraskende gode valgresultater – og som har alliert seg med det høyreekstreme Frihetspartiet.
Det samme ser vi nå i Frankrike. Ytre høyre fisker i rørt vann, og kan se ut til å få napp. Den store Satan er for tiden den nylig avgåtte EU-kommissæren og sosialdemokraten Frans Timmermans. Og venstresiden generelt er ute av stand til å utforme en systemkritikk som bøndene kjenner seg igjen i.
Historien fra «De gule vestene» synes å gjenta seg. Dette var bevegelsen som i 2018 satte Frankrike på hodet etter at president Macron hadde annonsert å øke drivstoffavgiftene. For Nasjonal Front (nå Nasjonal Samling) var det lett å svare på kritikken. De hadde jo alltid vært for billigere diesel.
Etterhvert viste det seg at opprøret var mer sammensatt enn som så. Misnøyen bunnet også i at regjeringen hadde avskaffet formuesskatten – og altså lot den jevne franskmann betale. Men, som for det nederlandske bondepartiet, var det også en sterk opplevelse av at staten hadde sviktet utkantene og «vanlige folk».
Utenom de store byene har mange steder i Frankrike og Nederland opplevd en tilbakegang i velferd: Jernbanelinjer og togstasjoner legges ned, postkontorene forsvinner sammen med andre offentlige tjenester.
I Frankrike snakker man om en «désert médical» – en helseørken uten sykehus, spesialister og fødestuer. Eller som jeg kunne lese nylig på et banner hengt opp av kommunen over veien i en landsby utenfor Nice: «Vi søker etter nye allmennleger».
Paradokset ligner bøndenes: Kravet er billigere bensin, eller kunstgjødsel og sprøytemidler – men det systemiske problemet er nedlegging av vitale samfunnsfunksjoner i lokalsamfunnene.
Det gjør at man må kjøre mer og mer bil for å ordne sine daglige gjøremål – buss og tog er ofte nedlagt. FNSEA bekjemper miljønormene, men forsvarer systemet som reduserer antall bønder i rekordfart: Produksjonspresset gjør det umulig for de minste bøndene å følge med, store maskiner med enormt marktrykk, monokulturer og kunstgjødsel utarmer jorda, og bøndene er de første ofrene for klimaendringene som dagens jordbruksmodell er en viktig årsak til, og for sprøytemidlene som organisasjonen deres kjemper for godkjenning av.
Nødvendige miljøreformer vil skape opprør fra «vanlige folk» når de blir presset mellom et økonomisk system og forsøkene på å bøte på de negative bivirkningene av det samme systemet.
Ledet av det mektige Bondelaget har bønder i de gode jordbruksdistriktene i Vest- og Nord-Frankrike lobbet i Brussel for fritt armslag for stordrift. Nå møter de seg selv i døra, når verdensmarkedet melder seg med billig mat fra enda større bruk – og forbrukerne stiller spørsmål ved dyrevelferd, sprøytemidler og nitrogenavrenning til vann og vassdrag.
Hva har venstresiden å stille opp mot dette? Er det alltid slik at de mest lettbente argumentene er vanskeligst å imøtegå? Er det løsningene som forverrer problemene som vil vinne fram i årene som kommer?
Nødvendige miljøreformer vil skape opprør fra «vanlige folk» når de blir presset mellom barken og veden, mellom et økonomisk system og forsøkene på å bøte på de negative bivirkningene av det samme systemet.
Når man kjører med foten hardt på både bremse- og gasspedalen, lukter det svidd!
Hvis ikke det store flertallet av befolkningen opplever at det grønne skiftet gir dem er en bedre og mer meningsfull tilværelse, vil de mest sannsynlig fortsette å klynge seg til systemet fordi de ikke har noe bedre alternativ.
Eller er vi i stand til å reformere systemet framfor å føre en endeløs kamp mot dets stadig flere og mer ødeleggende resultater?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Bønder på krigsstien
7
0
04.02.2024
Franske bønder er på barrikadene. Det er ikke noe nytt, men denne gangen er det ikke bare melkeprisene som er stridstema, men hele det jordbrukspolitiske systemet. Bøndene «sitter i knipetangen» slik radiokanalen France Culture (25. januar) beskriver det – mellom EUs jordbrukspolitikk som gjennom tiår har presset fram et høyproduktivt jordbruk med stor gjeld og små fortjenestemarginer, og nye krav til miljø og dyrevelferd fra det samme EU.
Ole-Jacob Christensen Ole-Jacob Christensen har mastergrad i franske områdestudier og er tidligere småbruker. (Privat)
Denne motsetningen, mellom et økonomisk system som bruker kloden som gruve og søppelbøtte, og forsøket på å bremse de verste konsekvensene av dette gjennom det grønne skiftet, er interessant. Ikke bare fordi bønder i de fleste land er satt i dette dilemmaet, men fordi konflikten går igjen på de fleste samfunnsområder. Og fordi dette ser ut til å bli hovedkonflikten i vestlig politikk i årene framover.
For mange bønder er situasjonen ubehagelig. En kornbonde fra Vest-Frankrike, som var ute og demonstrerte for første gang i sitt liv, uttalte til France Culture at han «forsto de nye miljønormene», men at han «ikke sprøytet med glede, men av økonomisk nødvendighet», og at han «ikke kunne arbeide gratis».
Mange bønder er hardt økonomisk presset, antallet selvmord er langt høyere enn i resten av befolkningen.
Er det da rart at mange bønder føler seg lurt........
© Dagsavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
Rami G Khouri
