Jeg kysser åtteåringen på hodet, mens han ligger klar for søvn i sin lune seng og omsider har funnet roen. Kroppen min er her, men hodet og hjertet mitt er ikke helt til stede.
Jeg takker ham for at han og storebror ble med på markering i Sarpsborg. Gråtkvalt forteller jeg hvor viktig det er at vi bryr oss. Og så beklager jeg at jeg er mindre tålmodig enn vanlig.
Jeg forklarer ham at det er vanskelig når det skjer så mye vondt i verden. «Ja, jeg vet mamma. Vi har hørt om krigen og sånt på NRK Super nyheter på skolen ... Tenk at det kanskje dør et barn nå, mens vi prater.»
Så blir han stille og snur seg til siden, legger sine hender under kinnet og går inn i drømmeland. Tårene jeg kjempet imot triller nedover kinnet mitt i stillheten, mens jeg stryker ham på hodet.
Avin Rostami Avin Rostami er spesialpedagog og skribent. (Privat/Dagsavisen)
Jeg var en gang det barnet.
Jeg vet at nå, i samme øyeblikk, finnes det tusenvis mødre som aldri vil dele et slik trygt øyeblikk med sine barn igjen. Jeg vet at samtidig som mine barn ligger trygt i senga og sover godt, ligger små barnekropper i ruiner og tar sine aller siste pust.
Jeg vet hvordan det kjennes å være det lille livredde barnet i krig, jeg vet hvordan det kjennes å se etter mors blikk. Desperat etter et smil som tegn på at det går over, at det går bra.
Jeg var det barnet en gang for over 23 år siden, og det er helt ubegripelig å være vitne til det vi ser i Gaza nå.
Det er ubegripelig at kampen for fred ikke har kommet lenger. At krig og politikk nok en gang deler oss mennesker, putter oss i kategoriene «vi» og «dem». Og kategorien du tilhører bestemmer din rett til å leve.
Det er ingen vinnere etter en slik menneskeskapt katastrofe, for hele menneskeheten har feilet. Vi tapte den dagen vi så på at hvert tiende minutt ble et barn tilintetgjort.
Morten Rostrup fra Leger uten grenser sa: «Vi vet ikke om ord kan redde liv, men vi vet med sikkerhet at taushet dreper».
Hvem er vi dersom vi ikke tar et standpunkt når vi er vitner til dette? Hvordan skal vi svare våre barn om ti år og forsvare at vi forble tause, at vi valgte taushet.
Vi så at små premature spedbarn ble tatt ut av sine kuvøser og døde, at sykehus ble mål for bombeangrep, at fødende kvinner forblødde under ruinerte bygninger. Vi så bilder av små hender under store, sammenraste bygninger etter bombeangrep.
Skal vi fortelle våre barn at vi skrålet videre på sosiale medier, sa «stakkars dem» og ristet på hodet? Hvordan skal vi beholde vår menneskelige moral etter dette, og klare å tviholde på grunnprinsippene i menneskerettighetene om at alle er like og at ingen skal diskrimineres? At alle mennesker er født like og frie, og skal kunne leve et liv fritt for diskriminering.
Hva med barnekonvensjonen?
De av oss med bakgrunn fra flukt og krig vet at det kunne vært oss, dersom vi ikke var blant de heldige. Det kunne vært våre barn.
Nå, mens jeg skriver dette, blir samtlige av de fire inndelte områdene i barnekonvensjonen brutt. Hvordan skal vi se barna våre i øynene og forklare at menneskeheten feilet nok en gang? At hat og poltikk veier menneskers verdi, og at disse rettighetene er forbeholdt de som er privilegerte.
De av oss med bakgrunn fra flukt og krig vet at det kunne vært oss, dersom vi ikke var blant de heldige. Det kunne vært våre barn.
Det gjør vondt å tenke på at våre liv er skånet fordi vi ble en del av statistikken «de heldige». Kategoriserte som kvoteflyktninger, mens flere tusen barn nå tilhører kategorien «flest drepte barn på kortest tid».
Hvilken verdi har vårt demokrati og vår ytringsfrihet – dersom vi ikke fyller gatene med tog og krav om våpenhvile?
Tenk deg det: Antallet barn som er drept i Gaza den siste drøye måneden, har allerede passert tallet på drepte barn i verdens konfliktsoner i mer enn 20 land siden 2019, ifølge Redd Barna.
Hvor absurd er det ikke at de humanitære organisasjonene må bruke slike sammenligninger for å vekke oss?
Hvem er vi som mennesker dersom vi ikke bruker vår frihet og vårt demokrati til å kjempe for andres rett til et fritt liv og for beskyttelse av barn? Hvilken verdi har vårt demokrati og vår ytringsfrihet – dersom vi ikke fyller gatene med tog og krav om våpenhvile?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Hva skal vi si til våre barn?
7
1
17.11.2023
Jeg kysser åtteåringen på hodet, mens han ligger klar for søvn i sin lune seng og omsider har funnet roen. Kroppen min er her, men hodet og hjertet mitt er ikke helt til stede.
Jeg takker ham for at han og storebror ble med på markering i Sarpsborg. Gråtkvalt forteller jeg hvor viktig det er at vi bryr oss. Og så beklager jeg at jeg er mindre tålmodig enn vanlig.
Jeg forklarer ham at det er vanskelig når det skjer så mye vondt i verden. «Ja, jeg vet mamma. Vi har hørt om krigen og sånt på NRK Super nyheter på skolen ... Tenk at det kanskje dør et barn nå, mens vi prater.»
Så blir han stille og snur seg til siden, legger sine hender under kinnet og går inn i drømmeland. Tårene jeg kjempet imot triller nedover kinnet mitt i stillheten, mens jeg stryker ham på hodet.
Avin Rostami Avin Rostami er spesialpedagog og skribent. (Privat/Dagsavisen)
Jeg var en gang det barnet.
Jeg vet at nå, i samme øyeblikk, finnes det tusenvis mødre som aldri vil dele et slik trygt øyeblikk med sine barn igjen. Jeg vet at samtidig som mine barn ligger trygt i senga og sover........
© Dagsavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
