Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter ca. 40 års virksomhet i Nordland har jeg lagt merke til hvordan skogen dekker stadig større områder, og hvordan skog og kratt kryper langsomt og sikkert opp mot det som tidligere var snaufjell og utover mot det som var åpne kystlandskap. Som gammel biolog er jeg opptatt av slike forandringer i naturen.
På mange turer over Saltfjellet har jeg lenge lurt på om jeg kommer til å oppleve å kjøre i sammenhengende skog og kratt over fjellet mellom Lønsdal og Bolna. Jeg ser stadig nye, små forekomster av skog og kratt som våger seg oppover og innover i terrenget.
Etter definisjonen til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), er en skog en tett bestand av trær – som igjen er flerårige vedplanter med en stammehøyde på minst to meter og en stammediameter på minst 5 cm i brysthøyde. Det som ennå ikke er blitt til skog, kaller vi gjerne kratt.
Forskere ved NIBIO har kartlagt områder der det skjer en pågående gjengroing av skog eller der man kan regne med en gjengroing innen relativt kort tid. Jeg vedlegger et kartutsnitt over Bodø-marka. Som kartet viser, er det fjellryggen Keiservarden – Løpsfjellet – Skautuva, gammelt jordbruksland og de åpne områdene langs sjøen som er mest utsatt.
Ifølge forskerne kan det skogkledde arealet i Nordland øke fra dagens ca. 11.000 km² med ca. 6.500 km² til ca. 17.500 km² – altså en økning på ca. 60 %. Denne økningen i skog- og krattbevokst landskap vil i første rekke komme over skogbandet og opp mot det som i dag kalles snaufjellet. Videre vil åpne områder langs kysten og tidligere kulturmark (kultivert brakklagt mark, beiteareal, slåttemyrer, torvmyrer og «vedskog») få økt gjengroing. Hva er årsaken til dette?
Dette skyldes i hovedsak færre dyr på beite, mindre menneskelig ressursuttak fra naturen og endrede klimaforhold. Vi kan også legge til at økt CO2-innhold i lufta gir bedre betingelser for plantevekst. Denne gjengroingen må regnes som en trussel mot lysåpne naturtyper og artsmangfold, samtidig som landskapet blir mer utilgjengelig på grunn av kratt. Gjengroinga påvirker blant annet beitekvaliteten i utmark, det biologiske mangfoldet, kulturminner, landskapsopplevelsene og klimasystemet.
Her vil det være lokale varianter. Over Saltfjellet er antallet beitedyr i reinbeitedistriktet omtrent konstant, så her er det nok klimaendringene og økt CO2-innhold i lufta som er viktigste faktorer. I andre områder – som Sulitjelma – er nok opphør av smelteverket i 1986 viktigste årsak til at skogen nå «tar tilbake» området.
Gjengroing endrer naturbildet og derved naturopplevelsen. Der det tidligere var åpent og fri utsikt, møtes man i dag av en «grønn vegg». Et kjent utsiktspunkt i Bodø – Hunstadlia – må i dag jevnlig ryddes for kratt og skog for at utsikten skal holdes ved like. Som det framgår av kartutsnittet, regnes Hunstadlia i dag som skogkledt. Det var den ikke da jeg kom til Bodø for ca. 40 år siden.
Det alvorlige i denne endringsprosessen er at flere viktige naturtyper og biotoper er i ferd med å bli sterkt endret og kan til og med forsvinne på grunn av gjengroing og at klimaendringene «flytter naturtypene en etasje opp» og «en breddegrad nordover». Flere av disse naturtypene er blant de 123 rødlistede naturtypene i hht. Artsdatabankens oversikt fra 2018. I Nordland er det registrert 76 slike rødlistede naturtyper.
Man kan si at økt skogsvekst binder økt CO2-innhold i lufta og på denne måten bidrar til at naturen «rydder opp» og bidrar til å løse klimaproblemet. Dette er delvis riktig, men her er det viktig å huske på at en slik skogsvekst samtidig reduserer antall naturtyper og naturens mangfold – et mangfold som er en forutsetning for at naturen skal kunne fungere.
Som vist foran, står vi foran en økning i skogbevokst areal på ca. 6.500 km². Dette vil være en omfattende endring av naturtyper som langt overgår all annen arealbruk og arealendring i Nordland – enten vi her snakker om kraftverk, kraftlinjer, veier, hyttefelt og annen arealbruk som er høyt framme i den politiske diskusjonen. Men hvorfor er man ikke tilsvarende engasjert i gjengroing? Dette er jo også en menneskeskapt situasjon – eller snarere – skapt av at man ikke gjør noe eller har sluttet med å gjøre det.
Så – hva kan man gjøre? Det har blitt et slags mantra at «vi kan ikke redde naturen ved å ødelegge naturen». Eller sagt med litt andre ord: «vi kan ikke stanse klimaendringene med å bygge mer fornybar energi (vindkraft, vannkraft mv.) – dette ødelegger naturen!». Men hvis vi ikke gjør noe med klimaendringene, vil konsekvensene for naturen og miljøet bli mer omfattende enn hva vi hittil har sett av naturinngrep. Løsninger av klimakrisen og naturkrisen er derfor to sider av samme sak, og som derved ikke kan «løses» separat. En pågående handlingslammelse der produksjonen av fornybar energi nesten har stanset helt opp, er faktisk et langt større naturinngrep enn de inngrepene som må gjøres for å etablere mer produksjon av fornybar energi.
Vi kan ikke frede oss ut av klima- og energikrisen, men vi kan heller ikke bygge oss ut av den. Vi er nødt til å ta kunnskapsbaserte beslutninger om hvilke arealer vi kan benytte til produksjon av ny fornybar energi. Gjengroing er den arealmessig største pågående forandringen av naturtyper vi ser i dag. Den er menneskeskapt på grunn av endret bruk av naturressursene, klimaendringer og økt utslipp av CO₂ Det som er menneskeskapt, kan vi gjøre noe med – det aller verste vi kan gjøre er å ikke gjøre noe. Vi må re-etablere kunnskapen om at naturen må vernes gjennom bruk med vett og forstand – og ikke gjennom aksjonisme og slagord.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Gjengroing – den største trusselen mot naturmangfold i Nordland
6
1
22.11.2023
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter ca. 40 års virksomhet i Nordland har jeg lagt merke til hvordan skogen dekker stadig større områder, og hvordan skog og kratt kryper langsomt og sikkert opp mot det som tidligere var snaufjell og utover mot det som var åpne kystlandskap. Som gammel biolog er jeg opptatt av slike forandringer i naturen.
På mange turer over Saltfjellet har jeg lenge lurt på om jeg kommer til å oppleve å kjøre i sammenhengende skog og kratt over fjellet mellom Lønsdal og Bolna. Jeg ser stadig nye, små forekomster av skog og kratt som våger seg oppover og innover i terrenget.
Etter definisjonen til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), er en skog en tett bestand av trær – som igjen er flerårige vedplanter med en stammehøyde på minst to meter og en stammediameter på minst 5 cm i brysthøyde. Det som ennå ikke er blitt til skog, kaller vi gjerne kratt.
Forskere ved NIBIO har kartlagt områder der det skjer en pågående gjengroing av skog eller der man kan regne med en gjengroing innen relativt kort tid. Jeg vedlegger et kartutsnitt over Bodø-marka. Som kartet viser, er det fjellryggen Keiservarden – Løpsfjellet – Skautuva, gammelt jordbruksland og de åpne områdene langs sjøen som er mest utsatt.
Ifølge forskerne kan det skogkledde arealet i Nordland øke fra dagens ca. 11.000 km² med ca. 6.500 km² til........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
