Om journalistikk, skadefryd og en statsråds avgang.
Det er menneskelig å sladre, sa Se og Hør-sjef Ulf André Andersen i et intervju i DN nylig. Det er kanskje også dypt menneskelig å glede seg over andres feil. Dette kan gli over som drivkrefter i journalistikk.
Vi elsker å se folk ta hatten sin og gå! Men digger vi det enda mer når det blir seigpining? Når den kritiserte prøver å holde seg på det tørre mens vi vet hun er på dypt vann – og vi kan fylle popcornbegeret og bare glede oss til vedkommende synker?
Er vi på vei mot et samfunn der maktpersoners feil alltid ender med at vedkommende må ta sin hatt og gå? Det spørsmålet stilte sjefredaktør i Trønder-Avisa Sivert Rossing etter nok en statsråds ydmykende fall.
Mennesker har en tendens til å feile. Det gjelder også folk som sitter i maktposisjoner eller har fått tillit på vegne av fellesskapet.
Heldigvis følger pressen med og avdekker mange av disse bristene. Dersom feilen til helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) hadde blitt feid under teppet, ville vi risikert et samfunn der noen lett kunne fått fordeler på bekostning av andre. For eksempel en høy stilling, som andre kanskje hadde vært bedre kvalifisert for.
Det skal være lik behandling i våre fremforhandlede samfunnssystemer. Det er nettopp styrken til et system. Men når kan vi si at vi har fått nok informasjon om feil som er begått? Nok om aksjekjøp, dansing med unge damer og solbrilletyveri? Når går pressedekningen over i sladder?
Når man opplever at den som gjør feil, nekter å gi seg og beholder boksehanskene på, er det en nærliggende refleks å slå tilbake. Mange synes nok statsråden er oppsiktsvekkende lite ydmyk, og mener hun kunne vurdert å trekke seg allerede da juksesaken kom opp første gang. Men finnes det likevel grunner til å besinne seg selv når makten og feilen er stor og det er lett å se at kritikk er berettiget og nødvendig?
Hvor skal mediene i så fall sette grensen?
Kanskje er det nettopp i slike tilfeller at pressen blir testet på evnen til å balansere kritikk med hensyn. Begge deler er viktige aspekter av presseetikken. Dette er ikke nye spørsmål, men vi vil oppfordre til selvrefleksjon.
Mediene bør skille mellom hva offentligheten trenger å få vite – og hva som bare er litt deilig å brette ut, saker som gjerne gir klikk.
Rettsstaten har det innebygget: Om en tiltalt er skyldig i de verste forbrytelser, og man føler han eller hun ikke fortjener noe sympati, knapt nok et forsvar, har rettssystemet evnen til å løfte frem det som kommer den tiltalte til gode. Over år har jusen jobbet frem et svært presist språk. Hvordan står det til med pressens justis og presseetikk?
Det journalistiske samfunnsoppdraget som vaktbikkje og idealer som uavhengighet fører til kritisk søkelys på maktpersoner. Studier viser at den som kritiseres i en mediesak, kan føle seg maktesløs.
Tradisjonelt forholder journalister seg til kilder som (intervju-)objekter. Journalisten skal møte sine kilder med det som kan kalles profesjonell mistenksomhet, upartiskhet, kritikk, uavhengighet og objektivitet. I en rekke bøker om presseetikk er den journalistiske integriteten knyttet til at journalisten skal ha distanse til kilden.
Filosof Vigdis Ekeberg er en av dem som har løftet frem et alternativ, nemlig at journalisten møter kilder som unike individer. Hun oppfordrer til et mer empatisk språk i pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, og ber journalister kontinuerlig vise aktsomhet og omtanke overfor kilder og forholde seg til dem som medmennesker med profesjonell nærhet og innlevelse. Vi er enige i at dette er fullt mulig, samtidig som man ivaretar en kritisk og uavhengig journalistikk.
Som lærere i journalistikk er vi med på å utdanne morgendagens journalister. Vi har stått i klasserommet og snakket om presseetikk, journalistrollen og intervjuteknikk. Vi har til og med sagt at en av de viktigste kvalitetene en journalist kan ha, er empati.
Det er nemlig mye som tyder på at empati i møte med kilder kan gi tilgang til mer sannferdig informasjon. I en studie dybdeintervjuet vi kilder som er blitt intervjuet i store mediesaker hvor det har kostet å stå frem. Vi identifiserte der hvilke faktorer som får kilder til å dele informasjon. En gjenganger er det å bli møtt med respekt og empati.
Empatien bidrar til at vi kobler oss på og gjør oss mer mottagelige for informasjon. I tillegg kan det føre til tillit mellom journalist og kilde – og, tror vi, mellom medier og publikum generelt.
Vi tror mange journalister har gode reflekser når det gjelder å vise omtanke og ta nødvendige hensyn. Men å være tilbakeholden i en pågående nyhetssak koster.
Mediene lever tross alt av at folk konsumerer produktene de lager. Og det vil alltid være en balanseøvelse mellom berettiget kritikk og besinnelse. Heldigvis er også mange politikere godt skolert. De står i stormen selv om det er krevende.
I et pågående forskningsprosjekt spør vi lokale politikere om deres erfaringer med mediene. Mange av dem rapporterer om gode opplevelser. Men de har også flere råd til journalister. De sier blant annet at det er viktig å «balansere fremstillingen», at «krigsoverskrifter er uheldige dersom de ikke speiler saken», at man ikke skal dyrke «sensasjoner og feite overskrifter», og at man skal «jobbe mer med sak og ikke så mye med person». Og, ikke minst: «Glem ikke at det er mennesker dere skriver om.»
Dette er kjente problemstillinger i de fleste redaksjoner. Likevel kan det være behov for en systematisk tilnærming i de spesielt kritiske mediesakene. Dette kan for eksempel bety å sjekke systematisk om:
Selv når oppdraget er berettiget og det er en journalistisk refleks og en del av samfunnsoppdraget å gå etter maktmisbruk, bør mediene forsøke å automatisere innkoblingen av flere journalistiske kvaliteter når man lager kritisk journalistikk.
Etterrettelighet, ettertenksomhet og empati er medisin mot mulig skadelige mediedrev.
Er det ikke deilig når noen dummer seg ut? Om journalistikk, skadefryd og en statsråds avgang.
12
0
20.04.2024
Om journalistikk, skadefryd og en statsråds avgang.
Det er menneskelig å sladre, sa Se og Hør-sjef Ulf André Andersen i et intervju i DN nylig. Det er kanskje også dypt menneskelig å glede seg over andres feil. Dette kan gli over som drivkrefter i journalistikk.
Vi elsker å se folk ta hatten sin og gå! Men digger vi det enda mer når det blir seigpining? Når den kritiserte prøver å holde seg på det tørre mens vi vet hun er på dypt vann – og vi kan fylle popcornbegeret og bare glede oss til vedkommende synker?
Er vi på vei mot et samfunn der maktpersoners feil alltid ender med at vedkommende må ta sin hatt og gå? Det spørsmålet stilte sjefredaktør i Trønder-Avisa Sivert Rossing etter nok en statsråds ydmykende fall.
Mennesker har en tendens til å feile. Det gjelder også folk som sitter i maktposisjoner eller har fått tillit på vegne av fellesskapet.
Heldigvis følger pressen med og avdekker mange av disse bristene. Dersom feilen til helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) hadde blitt feid under teppet, ville vi risikert et samfunn der noen lett kunne fått fordeler på bekostning av andre. For eksempel en høy stilling, som andre kanskje hadde vært bedre kvalifisert for.
Det skal være lik behandling i våre fremforhandlede samfunnssystemer. Det er nettopp styrken til et system. Men når kan vi si at vi har fått nok informasjon om feil som er begått? Nok om aksjekjøp, dansing med unge damer og solbrilletyveri? Når........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
