En viktig bok fra nobelprisvinner Angus Deaton mer enn antyder at forfallet i USA skyldes en høyredreining blant fagøkonomene.
Du skal lytte når en gammel hund gjør. Angus Deaton bjeffer med innestemme. Han har skrevet den viktige boken «Economics in America» (Princeton University Press, 2023). Den er for alle oss som både elsker og hater Amerika og økonomer. Hvorfor gikk det så galt i ulikhetens land? Er forfallet økonomenes skyld?
Svarene Deaton gir, er preget av hans bakgrunn. Han kom til Princeton-universitetet i USA som ung innvandrer fra Skottland. Boken gjengir immigrantens undring over utviklingen i fag, politikk og den amerikanske kapitalismen. Med vekt på økonomenes rolle tar han opp de store problemene i amerikansk økonomi. Og også den sosialpolitiske fortvilelsen knyttet til rasediskriminering og det han kaller dødsfall av fortvilelse.
Det siste uttrykket («death of despair») stammer fra hans og Anne Cases studie fra 2015. Denne viser hvordan folks levealder i USA har økt fra 50 til nesten 80 år i løpet av en hundreårsperiode.
Siden 1990-tallet har imidlertid dødeligheten steget kraftig blant middelaldrende, ikke-hispaniske hvite i USA, spesielt de uten høyskoleutdanning. Ifølge Case og Deaton er årsaken at arbeiderklassefolk i alderen 45 til 54 år drikker seg i hjel og tar overdoserer av opioider og andre rusmidler – og til slutt sitt eget liv.
Sir Angus Stewart Deaton er en britisk-amerikansk økonom og akademiker.
Han har forsket på temaer som fattigdom, ulikhet, helse, velferd og økonomisk utvikling.
I 2015 ble han tildelt Nobelprisen i økonomi for sin analyse av forbruk, fattigdom og velferd.
Kilde: Wikipedia
I boken tar Deaton opp igjen noe av dette som også programleder og forfatter Thomas Seltzer har dekket så godt både for NRK og i bokform. Deaton viser til hvordan manglende jobber, familieforfall og andre sosiale stressfaktorer utløste dødelig fortvilelse på en måte som minner om skjebnen til svarte amerikanere i indre byområder på 1970- og 1980-tallet.
Det første kapittelet i «Economics in America» går rett inn i den evige debatten om minstelønn og sysselsetting. Dette har ridd amerikansk økonomitenkning i en halv menneskealder.
De empiriske arbeidene til økonomene David Card og Alan Krueger fra begynnelsen av 1990-tallet viste at en økning i minstelønningen i fast food-restaurantene i New Jersey ikke ledet til redusert sysselsetting, derimot økt sysselsetting – sammenlignet med nabostaten Pennsylvania uten minstelønnsøkning.
Forklaringen er at økt minstelønn reduserte bedriftenes makt i arbeidsmarkedet. De kunne ikke lenger øke overskuddet ved å holde etterspørselen etter arbeidskraft nede for slik å oppnå en kunstig lav lønn – en mekanisme som er velkjent helt tilbake til bidragene fra økonomen Joan Robinsons på 1930-tallet.
Card og Krueger var kolleger av Deaton på Princeton. Publikasjonene deres skapte furore. Det var ingen grense for nedrige insinuasjoner fra konservative kommentatorer og økonomer. Hvordan kunne de beste vitenskapelige tidsskriftene publisere et sånt makkverk? Forfatterne forsto ikke engang «markedets grunnleggende lovmessigheter», het det, og de kom med konklusjoner som «stred mot selveste gravitasjonsteorien».
Hatreaksjonene de to økonomene fikk, var ideologisk motivert, ifølge Deaton. Hadde de to rett, måtte det også være rett «å omfordele inntekt fra rike til fattige, fra kapital til arbeid og fra de med stor makt til de med mye mindre». Card og Kruergers arbeid var i disse kritikernes øyne derfor ikke bare feil og dårlig vitenskap, men rett og slett et svik.
Deaton tar her opp igjen en kritikk som i hans ord sier at økonomifagets «konvensjonelle innsikt og lærebokmateriale heller i favør av kapital og mot arbeid, at det tar effektivitet mye mer seriøst enn likhet, at maktforskjeller ignoreres, og at økonomifagets akseptering av forholdene må bære noe av ansvaret for arbeidernes reduserte levestandard».
På en nyansert måte går dette kritiske perspektivet igjen i alle kapitlene i boken. Blant annet argumenterer den for hvorfor det amerikanske helsevesenet ikke fungerer, og hvorfor ulikhet i inntekt, formue og makt øker så sterkt. Deaton buldrer også mot private finansinstitusjoners rolle i amerikanske pensjonsordninger. Han har lenge vært blant de beste forskerne og skarpeste kritikerne av fattigdom og manglende helsetilbud hjemme og ute (særlig i India).
Deaton viser hvordan amerikansk økonomi fjerner seg mer og mer fra desentralisert konkurranse til monopolaktig maktkonsentrasjon rundt store konsern som Google og Facebook. Det er en form for kapitalisme som, ifølge Deaton, vanskelig kan være forenelig med et liberalt demokrati.
Han er spesielt kritisk til hvordan mange økonomer diskuterte finanskrisen i 2008 og hva de lærte. Den moderne anti-keynesianske makroøkonomien får det glatte lag. Retningen representerer, ifølge Deaton, et steg tilbake. Han er spesielt kritisk til de mest innflytelsesrike økonomene på området – som Harvard-økonom Robert Barro og den avdøde nobelprisvinneren Ed Prescott. Det er galskap, sier Deaton, å tro at stimulerende statlige krisepakker ikke virker fordi folk reduserer etterspørselen ved å spare mer siden krisetiltakene gir økte skatter i fremtiden.
Selvsagt mener ikke Deaton at alt som er galt i USA, er økonomenes skyld. Han legger likevel mye av ansvaret her og særlig på den høyrevridde økonomiske tenkningen som aldri kan se markedsfeilene. Han skylder også på venstresiden som aldri ser statens alvorlige feil. Moderne økonomi, hevder han, har revet seg løs fra sitt gamle fundament, studiet av sosial velferd og årsakene til fattigdom og sosiale problemer.
Jeg har ved flere anledninger pekt på at høyresiden både i USA og i Europa har en overdreven tiltro til egen økonomisk innsikt, og at venstresiden har dårlig smak når det gjelder økonomisk teori og metode. Deaton snakker til begge sider uten å tilhøre noen av dem. Han er det som vi før kalte en god, gammel borgerlig økonom – nyklassisk fra topp til tå, men likevel med sans for sosiologi og filosofi.
Deaton er kritisk til det han mener er en høyredreining i eget fag, og til utviklingen i den amerikanske kapitalismen. Han advarer mot fagfolk som pynter på sine innsikter for at de skal passe til deres politiske oppfatninger.
For tiden skrives de fleste populærvitenskapelige økonomibøkene av journalister. Mange av bøkene er helt utmerkede. Men Deatons bok er likevel spesielt god å lese fordi forfatteren ikke må anstrenge seg for å mestre sitt tema. Han kjenner det fra livslang forskning.
Mye er kontroversielt selv om ikke alt han sier, er like originalt. Det er viktig hvem som sier det, og hvordan han gjør det – beskjedent, elegant og troverdig.
Bak Angus Deatons formelle fasade – med den velkjente tversoversløyfen – banker det et varmt hjerte og et kaldt hode – noe som bør inspirere oss alle.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
