I en farligere verden må vi prioritere det viktigste først. Det må være det førende for langtidsplanen.
Årene etter Berlinmurens fall i 1989 var preget av stor optimisme. Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tok oss inn i en tid preget av dyp fred og fremtidstro. Forventningene var høye til en mer fredelig og demokratisk verden. Derfor startet også mange vestlige land nedbyggingen av eget forsvar. Det gjorde også Norge.
Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV satt med makten fra 2005 til 2013, gikk bevilgningene til Forsvaret nedover. Da Høyre fikk regjeringsmakt i 2013, arvet vi et forsvar preget av mange år med nedbygging. Forsvaret var klart underfinansiert, soldatene fikk lite trening og øving, og utstyr og kampsystemer var utdatert.
Kort fortalt: Forsvaret møtte ikke de kravene som var stilt til operativ evne frem til 2013, og kravene var ikke lenger relevante og måtte skjerpes betydelig for å møte den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter 2014.
For samtidig som Forsvaret ble bygget ned, ble Georgia i 2008 angrepet av Russland. I 2014 annekterte det russiske regimet den ukrainske Krymhalvøya. Det var startpunktet for aggresjonen som nå gjør at vi har krig i Europa. Advarslene om et farligere og mer imperialistisk Russland sto i kø.
Da Høyre overtok styringen av Forsvaret i 2013, hadde vi en klar ambisjon om å snu nedbygging til oppbygging. Men vi var krystallklare på at denne store snuoperasjonen ville ta tid. I møte med et mer alvorlig trusselbilde måtte forsvarsevnen styrkes. For å få til det måtte vi også være brutalt ærlige om hva situasjonen i Forsvaret var.
Det var viktig å stoppe skjønnmalingen av situasjonen fra tidligere regjeringer og være åpen på hva som måtte gjøres, og hvorfor.
Under Solberg-regjeringen fikk Norge et sterkere og mer kampklart forsvar. Vi gikk fra et forsvarsbudsjett på 42,2 milliarder kroner i 2013 til over 69 milliarder kroner i Solberg-regjeringens siste budsjettforslag.
Forsvaret hadde i denne perioden realvekst i budsjettene hvert eneste år. For å utruste Forsvaret for fremtiden anskaffet vi blant annet nye ubåter og overvåkingsfly i tillegg til nytt artilleri og luftvern for å styrke Norges sikkerhet. Etterretningstjenesten ble betydelig styrket, og vi finansierte de nye kampflyene – en av Fastlands-Norges største investeringer.
Høyre har hele tiden også vært opptatt av at Forsvaret skal være klart til strid i en ny og mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi prioriterte derfor store summer til å sette Forsvaret i stand, med mer ammunisjon, mer vedlikehold og mer trening og øving sammen med allierte.
Vi måtte kort sagt bygge grunnmuren og få det vi hadde, til å virke, samtidig som vi skulle gjøre nye, store investeringer. Klartidene ble redusert, og vi kunne drive reell suverenitetshevdelse i nord.
Russlands allerede betydelige trussel mot norske og vestlige interesser forverret seg betydelig med fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022.
Putin-regimet har ambisjoner om å øve avgjørende innflytelse over sitt «nære utland» – de tidligere sovjetrepublikkene – selv om Russland overhodet ikke har noen rett til det.
Russland opptrer også stadig mer selvhevdende og aggressivt overfor land i Europa. De bruker alle statens virkemidler for å true og påvirke. De utgjør den største trusselen mot Vesten. Våre verdier, vårt levesett og vår styringsform er Putins største frykt. Det er en ideologisk konflikt mellom oss og Russland – mellom demokratiske og autoritære regimer med totalitære trekk.
En nødvendig konsekvens av et mer aggressivt Russland, særlig etter fullskalainvasjonen av Ukraina, er at styrkingen av Forsvaret må gå raskere og være kraftigere.
Støre-regjeringens økte forsvarsbevilgninger er helt nødvendige, og Høyre har klare forventninger til at den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren må gi en betydelig styrking av forsvarsbudsjettene.
Høyres mål er å kunne inngå et bredt forsvarsforlik i Stortinget med en tydelig bestilling til regjeringen om styrket norsk forsvarsevne.
I tillegg til nødvendige investeringer i maritim overflatestruktur og luftvern må Forsvaret finansieres for å kunne trene, øve og operere i større grad enn i dag. Det krever både personell og kompetanse som Forsvaret mangler.
En betydelig styrking av forsvaret kommer til å legge beslag på mye av vårt økonomiske handlingsrom i årene som kommer. Prioriteringene kommer til å bli harde. Det må vi være ærlige på.
Vi må også være ærlige på behovene for styrket beredskap. Hvis ikke, vil det ikke være mulig å skape den nødvendige forståelsen for hvorfor vi fremover skal bruke betydelig mer penger på Forsvaret, gjøre endringer i strukturen og investere mer i Nato og samarbeidet med våre nærmeste allierte.
I en mer ustabil og farligere verden er prisen for egen sikkerhet høyere.
Langtidsplanen må gjøre prioriteringer som kan være krevende i det korte perspektivet, men som vil være helt avgjørende i det lange perspektivet.
Vi kan ikke tillate oss å tenke i det normale fireårsperspektivet for en langtidsplan, men ha blikket festet på konsekvenser i 20-30-årsperspektivet.
Utfordringene vil ikke være løst om fire eller åtte år. Det vil ta lang tid. Og det holder ikke å gjøre store investeringer i nytt materiell i dag og i morgen hvis vi ikke er villige til å finansiere personell, drift, vedlikehold, reservedeler, ammunisjon og øving de neste 20–30 årene.
Det krever en langsiktig politisk forpliktelse som står seg over skiftende politiske flertall.
Det er ingen ny dyp fred i sikte. Det kommer ikke en tid hvor vi kan prioritere ned forsvar for å prioritere opp andre ting. I overskuelig fremtid vil forsvar og sikkerhet være det som må prioriteres hvert eneste år. Vi står i en ny tid. Det må den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren reflektere.
I en farligere verden må vi prioritere det viktigste først
11
0
04.04.2024
I en farligere verden må vi prioritere det viktigste først. Det må være det førende for langtidsplanen.
Årene etter Berlinmurens fall i 1989 var preget av stor optimisme. Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tok oss inn i en tid preget av dyp fred og fremtidstro. Forventningene var høye til en mer fredelig og demokratisk verden. Derfor startet også mange vestlige land nedbyggingen av eget forsvar. Det gjorde også Norge.
Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV satt med makten fra 2005 til 2013, gikk bevilgningene til Forsvaret nedover. Da Høyre fikk regjeringsmakt i 2013, arvet vi et forsvar preget av mange år med nedbygging. Forsvaret var klart underfinansiert, soldatene fikk lite trening og øving, og utstyr og kampsystemer var utdatert.
Kort fortalt: Forsvaret møtte ikke de kravene som var stilt til operativ evne frem til 2013, og kravene var ikke lenger relevante og måtte skjerpes betydelig for å møte den nye sikkerhetspolitiske situasjonen etter 2014.
For samtidig som Forsvaret ble bygget ned, ble Georgia i 2008 angrepet av Russland. I 2014 annekterte det russiske regimet den ukrainske Krymhalvøya. Det var startpunktet for aggresjonen som nå gjør at vi har krig i Europa. Advarslene om et farligere og mer imperialistisk Russland sto i kø.
Da Høyre overtok styringen av Forsvaret i 2013, hadde vi en klar ambisjon om å snu nedbygging til oppbygging. Men vi var krystallklare på at denne store snuoperasjonen ville ta tid. I........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
