På stadig flere områder leter staten etter hull i reglene for å kunne sno seg best mulig.
18. januar kjente Oslo tingrett ugyldig tre vedtak om godkjenning av plan for utbygging og drift (PUD) for tre petroleumsfelt på norsk sokkel. Dermed fikk Greenpeace Norge og Natur og ungdom gjennomslag for sitt krav om stans i utbyggingen.
Begrunnelsen var at klimaeffektene av forbrenningsutslipp fra oljen og gassen som blir produsert, ikke var konsekvensutredet. Det gjenstår å se om dommen blir stående. Hvis den gjør det, må oljeselskapene lage en slik konsekvensutredning og sende den på offentlig høring før nye tillatelser kan bli gitt.
Saken sier ikke bare noe om norsk petroleumspolitikk og klimapolitikk. Den gir også et innblikk i det man kan kalle den arrogante staten.
Flere saker fra de senere årene tyder på at det norske statsapparatet har en ny holdning til lover og regler. Forvaltningen foregår ikke først og fremst i henhold til regler, men ut fra å finne situasjonsbestemte løsninger som fremstår som politisk hensiktsmessige eller ønskelige.
I saken om utbygging og drift av de aktuelle petroleumsfeltene var det kravet til konsekvensutredning som ble neglisjert. Dette til tross for at Høyesterett har slått fast at forbrenningsutslipp skal konsekvensutredes før godkjenning av PUD.
En slik konsekvensutredning skal ligge til grunn for myndighetenes vurdering, sa Høyesterett i det såkalte klimasøksmålet fra 2020. Staten har aldri vært enig i dette og har fått tilslutning fra flertallet på Stortinget.
Så lenge loven ikke er endret på rett måte, er likevel både staten og flertallet på Stortinget bundet av Høyesterett. Men det ser ikke ut til å ha brydd regjeringen.
Et annet eksempel er oppfølgingen av Høyesteretts dom i Fosen-saken.
Høyesterett slo i oktober 2021 fast at utbyggingen av vindmøllene på Fosen krenket samenes rettigheter, og at tillatelsen til utbygging var ugyldig. Først i desember 2023 kom staten til enighet med den ene gruppen av reineiere.
Krenkelsen består fortsatt overfor den andre gruppen.
Rett nok reiser dommen vanskelige juridiske spørsmål. Det å finne en løsning som reineierne kan akseptere, samtidig som investeringene som er foretatt, ikke går til spille, er neppe lett. Men saksgangen tyder på at det å forvalte rettsreglene på korrekt måte ikke er statens førsteprioritet.
De nylige endringene i smittevernloven er et tredje eksempel.
Koronakommisjonen pekte på store mangler i regjeringens grunnlag for å beslutte smitteverntiltak ved at konsekvenser og sammenhenger ikke var tilstrekkelig belyst eller forstått. Likevel har regjeringen nå fått permanente hjemler til å håndtere nye pandemier på samme måte.
Loven sikrer ikke at regjeringen søker demokratisk forankring i stortinget eller offentligheten, den sikrer ikke at den søker grundigere vurderinger opp mot Grunnloven og menneskerettighetene når den benyttet fullmakten, og den gir ikke mekanismer for å sikre rettssikkerheten til dem som blir særlig berørt i form av rett til klage eller domstolsprøving.
Andre eksempler kan også nevnes: Nav-saken, åpning av havbunnen for leting etter dypvannsmineraler og sabotering av regler om journalføring og innsyn etter offentleglova for å unngå brysomme spørsmål og kritikk.
Alle disse eksemplene kan tyde på noen dyptgående endringer i forvaltningskulturen og makthavernes holdning til rettsreglene. I samfunnsviteren Max Webers terminologi kan vi si at det skjer forskyvninger i samspillet mellom det han kalte «legalt herredømme» og «karismatisk herredømme».
Legalt herredømme er herredømme i kraft av loven: Gjennom korrekt, egenmektig lovgivning kan en hvilken som helst lov skapes eller avskaffes. «Den som befaler, adlyder også en regel når han utsteder en befaling», skriver Weber.
Idealet er å ta avgjørelser på et strengt formalistisk grunnlag ut fra rasjonelle regler og – der disse svikter – ut fra «saklige» betraktninger om hva som er hensiktsmessig.
Karismatisk herredømme er herredømme i kraft av en affektbestemt hengivelse til herskerens person og hans nådegaver. Der hvor det byråkratiske embetsverket opptrer helt og holdent som velgernes og lovens mandater, står den karismatiske hersker kun til ansvar for seg selv. Forvaltningen foregår ikke i henhold til regler, men for å finne en situasjonsbestemt løsning.
Den karismatiske autoritet er i sin rene form tvers igjennom av en autoritær, bydende karakter, ifølge Weber. Han understreker at selv herskerformer som i hovedtrekk er av legale typer, hviler på en blandet autoritet. Tilvenning til tradisjoner samt prestisje, det vil si karisma, virker sammen med den.
Dette blandingsforholdet ser nå ut til å endre seg. Det blir mindre innslag av å ta avgjørelser på et formalistisk grunnlag og større innslag av maktfullkommen, situasjonsbestemt hensiktsmessighet.
Hva er det som driver en slik endring?
En forklaring kan være at den politiske ledelsen og byråkratene i økende grad oppfatter seg som adressater for rettsregler fremfor regelforvaltere. I den tradisjonelle forvaltningen var regjeringens og departementenes rolle først og fremst å forvalte og iverksette reglene og å håndheve dem overfor borgerne. Nå opplever de i økende grad selv å være underkastet regler.
Mest påfallende er dette i sammenheng med EØS-avtalen, der den norske statens herrer må finne seg i å være subjekt for Eftas overvåking og kontroll. Men vi ser det også i sammenheng med endringene som kalles «new public management». Det innebærer en større grad av frihet for byråkratiet formelt sett, men kombinert med omfattende krav til rapportering og kontroll.
Den som er adressat for regler, oppfører seg annerledes enn den som er satt til å forvalte dem. Mens forvalteren er opptatt av det formelle, er adressaten opptatt av å identifisere og utnytte det handlingsrommet som reglene måtte gi.
Reglene er skranker og hindringer som står i veien for situasjonsbestemte løsninger. Skatteplanleggeren som leter etter hull i regelverket, er idealtypen til regeladressaten.
Slik opptrer staten i dag på stadig flere områder: Den leter etter hull i reglene for å kunne sno seg best mulig. Da utfordrer den grenser og trer av og til over dem. Dette fører til en regelarroganse vi ikke har sett før. Det betyr at rettsstaten svekkes, fordi man ikke i samme grad som tidligere kan stole på at staten ser det som sin oppgave å beskytte rettsstaten hvis den anser andre mål og hensyn som viktigere.
Dermed må den tradisjonelt høye tilliten til staten i større grad erstattes med kontroll.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
visit website
